«Vræææææl!»

Det er tomt for sjokolademelk i hotellrestauranten. Femåringen hyler av «angst», og foreldrene forter seg å kontakte personalet. I stedet for å si; det går bra, ta deg sammen, det er ikke krise.

Jeg har akkurat tilbrakt ei natt på et hotell i distriktet. Med fare for at noen kan kjenne seg igjen; vi må snakke om barneoppdragelse.

«Vræææææl! Jeg vil spille bordtennis!»

Det tar cirka to sekunder fra treåringen oppdager at bordtennisbordet er opptatt til pappaen går bort til de som spiller og sier «nå må vi få spille.» En snill 11-åring og mammaen overlater bordet til to knøttsmå unger som ikke klarer å slå ballen over nettet. Men det er i alle fall bedre enn å måtte stå og vente på tur.

«Vræææææl! Jeg vil ha den bamsen i suvenirbutikken.» «Ja, selvfølgelig.»

«Vræææææl! Jeg liker ikke denne maten.» «Nei, men stakkar liten, vil du ha en kjeks?»

Jeg er ferdig med småbarnsfasen og har satt meg i glasshus for å observere småbarnsforeldre som styrer rundt og syr puter under armene på ungene. Jeg har sikkert gjort mange av feilene selv, men sett fra tribunen på nåværende tidspunkt er dette et urovekkende syn; Foreldre server jo barna konstant, særlig når de sutrer. De ser kun sine egne (eller mobilen), og «meg og mitt» er viktigst.

En venn av en venn av en venn sa dette til meg: Han (sønnen) liker bare pannekaker, så da lager vi bare det til middag.

Den er grei. Nei, ærlig talt. Det er jo ikke det. Hvordan går det med dette mennesket når han blir voksen? Hvem skal lære han ordet «fleksibel» når ikke foreldrene gjør det?

Du har ikke bedt om det, men her kommer det: Få øynene opp fra mobilen og snakk med barnet ditt. Dette er din oppgave som forelder:

– Si NEI og atter nei. Nei er et bra ord og betyr ja til noe annet. Nei betyr grenser, og grenser betyr trygghet. Livet består generelt av mange nei, og det må unger lære å takle. Motstand bygger karakter.

– Lær barnet ditt å spise maten en får servert. En må smake over 15 ganger, spredt over tid, før en kan si at en ikke liker noe. Øv! Og jo; man må spise grønnsaker, sånn er det bare. (bruk premie i starten om det trengs)

– Bruk frukt og grønnsaker mellom måltider, eventuelt som trøst. Slikkepinner og kjeks inneholder mye sukker, kan gjøre ungen mer sulten og til og med forverre humøret.

– Ikke be alle andre om å være stille når ungen din skal sove. Unger er gode til å tilpasse seg, også til lyd. Hvis de får muligheten.

– Ikke gi opp så lett. Ja, det koster å stå i en kamp. Ved matbordet, i hotellrestauranten og i parken. Men det er ungen som taper på sikt hvis du gir deg. Hvis ikke blir det «vræææææl» også i voksen alder.

– Ikke skyld på alle andre. «Den ungen er ubrukelig, min er fantastisk». Alle unger kan være begge deler. Både din og min.

– Lær barnet ditt å vente på tur og ikke minst; å tape! Ikke la barnet vinne i spill, i alle fall ikke hver gang.

– Ikke ordne alt for barnet, la ungene finne ut av ting selv. Ros gode løsninger, og gi nye sjanser hvis det ikke ordner seg. Hjelp til når det trengs.

– Ikke bare si «kjempebra» og «fantastisk». Unger trenger også å høre; det kunne du gjort bedre, neste gang prøver du hardere osv.

– Husk å lære bort TAKK, UNNSKYLD, VÆR SÅ SNILL og VIL DU BLI MED?

– NB: Vær raus med omsorg mens du husker på alt over.

Jeg var en gang lærer. Det er jeg ikke lengre, så nå kan jeg si det. Det er (ofte, ikke alltid) foreldrenes feil at ungene sutrer.