Per Arne Olsen er død.
Nyheten kom i dag som et sjokk.
Og jeg er skikkelig, skikkelig lei meg.
Det føles altfor tidlig.
Han hadde så mange år igjen.
Og så mye godt å gi.
Til så mange.
Rollemessig var vi noen ganger i konflikt med hverandre.
Men menneskelig er Per Arne et av de snilleste, mest omsorgsfulle, morsomste, mest selvironiske, mest rettferdighetssøkende, og politisk smarteste bekjentskapene jeg har hatt.
En ting er alle de offisielle møtene og samtalene.
En annen ting er de rådene og omsorgsfulle tekstmeldingene jeg har fått gjennom de årene der han har vært selveste «Statsforvalteren i Vestfold og Telemark» og jeg har vært «ordfører i Skien.»
For det fineste var når vi bare var Per Arne og Hedda.
Her er et eksempel:
«Hei Hedda. Jeg har bare lyst (som Per) å sende deg en melding. Har stått i noen slike situasjoner selv (både fortjente og ufortjente) og vet det er tøft å stå i. Ordførerergjerningen er ensom. Men en ting vet jeg Hedda. En persons karakter avgjøres ikke av om man slås til marken, men om man reiser seg igjen. Stå på. Per»
Jeg vet hvor mye familien betydde for Per Arne. Han snakket om dem hele tida.
Mine tanker går til dem, i den veldig vonde situasjonen de befinner seg i nå.
Minneordet ble først publisert på Hedda Foss Fives Facebook-side.