Ingen har noensinne takket ja, men invitasjonen har ført til noen særdeles sterke opplevelser og samtaler hvor vi begge har endt med større forståelse.
Mette Løvseth skriver i Varden 18. mars om å gi kommentarfeltene mindre oppmerksomhet.
Jeg forstår formålet, men er usikker på virkemiddelet. Jeg tror nemlig deler av svaret ligger i at det kollektive «vi’et» nettopp melder oss ut av debattene, med det resultat at færre av oss møter hverandre til samtale.
Min frykt er at sinte kommentarfeltsdeltakere fortsetter i egne ekko-kammere, der vi andre ikke «orker» å ytre vår mening – og slik sett stilletiende bekrefter minoritetsopplevelsen kommentarskribentene sitter med.
Man kan bli matt og sliten av sjikanerende kommentarfelt, men det er likevel våre medmennesker - med den samme retten til å ytre seg som alle andre. Men jeg tar meg i å tenke - hvor er disse ytterliggående meningene i våre fysiske hverdagsliv? Har vi da gjort ytringsrommet for lite, som gjør at den eneste anledningen de opplever at de kan ytre seg, er bak tastaturet?
På den andre siden. I en undersøkelse utført på vegne av Amnesty International i sammenheng med lokalvalget i 2019 bekreftes opplevelsene både av et tøffere debattklima og en frykt for lokaldemokratiets fremtid. Seks av ti folkevalgte som hadde vært utsatt for hets og/eller sjikanerende opplevelser i sosiale medier sa at de hadde begrenset sin talefrihet eller unnlatt å engasjere seg i et saksfelt. Halvparten hadde også vurdert å slutte som politiker.
Selv mener jeg terskelen bør være svært høy for at folkevalgte sletter eller blokkerer meningsmotstandere. Jeg vil anslå at i mitt politiske liv på knappe 20 år har jeg slettet og blokkert et titalls enkeltpersoner, og det har da dreid seg stort sett om alvorlige trusler og/eller sjikane konkret på meg som person eller min familie.
Min erfaring er at hat mot andre ofte bunner i et alvorlig liv, med egne vonde erfaringer. Som folkevalgt skal man tåle mennesker som roper, fordi de har det opplagt vondt, men man skal naturligvis sette en strek for uakseptabel eller ulovlig atferd.
Politikere har selv et ansvar. For å nyansere, tilrettelegge og stimulere til den kloke samtalen om komplekse spørsmål. Å lytte til meningsmotstandere med et positivt utgangspunkt og å ha som erkjennelse at alle ønsker en bedre utvikling av samfunnet, selv om det er ulike politiske løsninger for å komme til mål.
Jeg mener vi må følge tre spor for å sikre en bedre ytringskultur.
1. Årsak. Vi må snakke mer om årsaken. Vi må snakke mer om at vi stadig oftere hører om mennesker som har ligget døde i årevis før de er funnet, eller drapsmenn som naboene knapt vet navnet på. Det er vi i storsamfunnet som har forsømt oss. Hvor er nabokjerringa, borettslagsfestene eller velforeningenes årlige begivenhet? Jeg tror svaret på hat er mer fellesskap både på system og individnivå, lenge før hatet blir så stort som det for enkelte blir. Vi må sikre et sterkere fellesskap som gjør at vi sikres et menneskelig sikkerhetsnett ut over systemene våre. Det er grunnleggende for vårt demokrati.
2. Media har et spesielt ansvar. Når man bevisst klipper saker for å bidra til å polarisere debattene, eller prøver å få intervjuobjektene fremstilt på den ene eller den andre måten, bidrar det ikke til å opplyse den gode samtalen. Tilsvarende gjelder for skriftlige medier som reduserer resonnementer for å bidra til spekulasjon eller som bevisst velger korte uttrekk i tabloide vendinger for å få klikk. I sum bidrar det til å fordumme politikere, og fjerner viktige nyanser fra nyhetene - som kan gjøres med den eksakt samme spalteplassen som i dag eksisterer. Anonymitet bør for øvrig være unntaket i debattfora, her gjør mange av mediene allerede en svært god jobb.
3. Alternative straffereaksjoner. Det offentlige Norge stiller opp hvis du er syk eller begår kriminelle handlinger. Fysisk vold kan gi tjenester fra barnevern, familievernkontor, alternativ til vold, politi, rask psykisk helsehjelp eller andre. Hva gjør vi dersom man først og fremst slår via digitale flater? Er det da kun straff som er vår metode? Jeg tror det må utvikles klare alternative straffereaksjoner som blant annet innebærer fysisk møte med den man hater og opplæring i samfunnsstruktur, nettvett og mobbing. Vi må møte hverandre mer, ikke mindre.
De fleste av oss er en del av sterke fellesskap. Enten det er familien, arbeidsplassen, frivilligheten eller annet. Alle har det ikke slik, og for enkelte kan det da renne over i sosiale medier.
Hvor mye bagasje hver og en av oss har varierer for hvert enkelt, og på ulike tidspunkter i livet. Likevel skal ikke dét diskvalifisere deg fra fellesskapet. Fellesskap og demokrati er ikke kun for de priviligerte – suksessfaktoren er at det er for alle – og noen av oss har et større ansvar for å skape plass.
Sammen må vi skape et fellesskap, der vi ikke bare lever i den samme byen, men der vi lever i den samme virkeligheten. Da må vi delta sammen. Både i samtalene langs fotballbanen, i lunsjpausene, men også i kommentarfeltene.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no