I Varden mandag 28. november uttrykker rektor ved Bratsbergkleiva skole bekymring for høyt skolefravær blant elevene. «Hun mener nå at foreldrene må ta mer ansvar for at sykefraværet skal gå ned.»
Det er mulig å supplere denne bekymringen med noen perspektiv.
Barn har et grunnleggende ønske om og behov for tilhørighet. Når barn trekker seg unna fellesskapet må det ringe en varselbjelle. Vi plikter å finne bakgrunnen for et slikt valg.
Elevundersøkelsen fra 2021 viser at 4,6 prosent av elevene opplever mobbing flere ganger i måneden. 1,2 prosent oppgir at de mobbes av ansatte på skolen. Små endringer i mobbing og arbeidsro.
Barn rapporterer å bli latterliggjort, slått, sparket og utestengt. Dette skjer på en arena der de er henvist til å oppholde seg fra tidlig morgen til sen ettermiddag fem dager i uken.
Vi snakker om cirka 50.000 barn som gruer seg til hver eneste skoledag gjennom flere år fordi de vet nøyaktig hva den vil bringe.
Mer enn en tredjedel av disse barna svarer at ingen voksne på skolen visste om mobbingen. 15 prosent svarer at skolen visste om mobbingen, men ikke gjorde noe. Dette er et svik som rammer for mange.
Vi organiserer barn og unge sin hverdag slik at tilfeldighetene får råde. Det er et varseltegn når skolen som institusjon trenger program for å demme opp for trakassering og annen dehumaniserende atferd utøvd av både elever og voksne. 1,2 prosent av elevene forteller at de mobbes av voksne flere ganger hver måned.
Bak tallene skjuler det seg levende mennesker som har jussen på sin side – og noen ganger kun den. Elever har rett til trygt og godt skolemiljø (Opplæringsloven Kapittel 9A.) Denne retten får ikke alle innfridd.
Da setter noen barn inn tiltak selv. De vegrer seg for å gå på skolen. De skylder på vondt i mage eller hode. Det tar ofte lang tid før barn selv forteller om mobbing. Skammen er for stor. De stoler ikke på at voksne kan ordne opp, og de vil ikke at mamma og pappa skal bli lei seg. Dermed er de avhengig av at voksne oppdager det de selv ikke forteller. Og de fortjener voksne som evner å rydde opp umiddelbart.
Der mennesker er sammen over tid, utvikler det seg en legitimitet for hvordan vi behandler hverandre. Vi inntar og tildeles ulike posisjoner og tilskrives ulik status.
Det utvikler seg en aksept for å si sjikanerende ord til Jens som en ikke i sin villeste fantasi hadde våget å si til Tone. Paulo Freire skriver om humanisering og dehumanisering i sin bok «De undertryktes pedagogikk» Han etterlyser en bredere og mer genuin involvering av mennesker i deres egen utviklingsprosess. Man kommer til kort ved kun å foreskrive ønsket atferd. Freire er klar på at både den som trakasserer og den som utsettes for trakassering er i bevegelse bort fra humanistiske ideal.
Å bygge gode klassemiljø er et gode i seg selv. Det virker også forebyggende med tanke på krenkelser og mobbing. Trygge og gode samspill mellom elever etableres ikke gjennom vedtak og regler. Oppslag av regler i et klasserom går før eller siden «i ett med tapeten» Elever må kontinuerlig utfordres til å reflektere kritisk over det felleskapet de er en del av.
Menneskers engasjement og aktivitet henger sammen med oppfyllelsen av tre grunnleggende behov. Behovet for å være aktør i eget liv, behovet for å mestre utfordringer og behovet for å være inkludert i et felleskap («Self determination theory» - R.M. Ryan, E.L. Deci). Gode fellesskap pulserer best der det er rom for autonomi og engasjement.
Vi må puste liv inn i de impulsene vi gir hverandre. Slik formulerer filosofen og Løgstrup seg: «Normene henter sin styrke nedenfra i de suverene livsytringene - og ikke i prinsippene.»
Elevenes livsytringer og erfaringer kan være plattform for å skape trygg tilhørighet i en klasse. Inn på denne plattformen må også foresatte inviteres. Som reelle likeverdige samarbeidspartnere. Ikke som en gruppe mennesker en skal ansvarliggjøre.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no