Ikke egentlig fordi jeg har mistet den hjertebankende interessen jeg hadde for politikk. Ikke fordi jeg for første gang ved et kommende valg ikke aner hva jeg skal stemme, og vurderer å stemme blankt for første gang i mitt liv.

Nei, det er ikke dette som er årsaken til at jeg er glad jeg ikke er politiker lengre.

Jeg har ingen statistikk på dette, og ikke noen forskingsrapport å vise til. Men, jeg er likevel ganske sikker på at det har hardnet til. At klimaet er tøffere. At språket er spissere. At kommentarfeltene er mer som hjemme alene-fester med voksne på trygg avstand.

Jeg husker også at jeg grep inn da noen sølte til debattene og spesielt på personangrep og med bruk av karakteristikker man i skolegården ville kalt mobbing og grepet inn. Det kunne være perifere partifeller som kalte Jonas Gahr Støre for Judas Gahr Støre, eller det kunne være annet vulgært språk som ble brukt i omtalen av politiske motstandere.

På skolen der sønnen min går har de flere ganger hatt dette med språk og oppførsel mot andre på agendaen på foreldremøtene. Vi foreldre får et innblikk i hvordan barna snakker til hverandre. Og det er ikke bare fine ting som sies kan vel trygt slås fast. Vi lærer at det handler om kommunikasjon. Og det gjør det jo. At skolen har en sånn bevissthet er bra og nødvendig. Skolen er også forpliktet til det, og tar ansvar. Og vi foreldre må være bevisste og ta vårt ansvar.

Men, hvordan er det når man beveger seg ut av skolen og over på de voksnes arenaer? I media? I den politiske debatten? På sosiale medier? En sjelden gang er det at noen reiser seg i mengden og sier ifra, og det er bra, men altfor ofte blir mange kommentarfelt til rene hjemme alene-fester.

Også i medias kommentarfelt. Selv om det påpekes at her må folk vise folkeskikk, så har tydeligvis ikke media ressurser til å følge opp og moderere. De store mediene gjør av og til kort prosess og stenger kommentarfeltene. Det er en måte å gjøre det på. En annen er å gå aktivt inn og si ifra.

Men, sånn det har blitt har vel dessverre ikke lokale medier ressurser nok til å prioritere oppfølging på sånt. Flinke lokaljournalister har nok mer enn nok med å dekke saker, skrive dem for alle de ulike formatene den skal ut på og være fotograf i tillegg, og ikke minst sørge for at sakene skaper klikk. Her er det nok en forskjell på NRK og andre, der NRK har mulighet til å ikke la seg markedsstyre av klikkjaget. Den luksusen har neppe lokale medier mulighet til å unne seg i et tøft marked.

I dag er jeg ikke lenger politiker, men jobber med kommunikasjon. Som politikere også gjør, og som media gjør. Det er ulike yrker, men vi bruker alle mye tid med et felles verktøy – kommunikasjon. Mye tid med språk og ord. Jeg synes språk og ord er interessant. Jeg tror ord og språk har makt. At det kan utgjøre en forskjell. At måten vi bruker ord og språk på kan forsterke noe på godt. Eller vondt. At det påvirker oss hvordan vi snakker med og til hverandre. At det ikke bare påvirker oss som budskapet direkte rettes mot, men også oss som samfunn.

Jeg tror ikke ord bare er ord. Jeg tror måten vi fører politiske diskusjoner på, måten vi snakker om hverandre i det åpne rom på og terskelen vi enten hever eller senker for bruk av de sterkeste uttrykkene språket vårt tilbyr – at det påvirker oss. På godt og på vondt.

De siste 5,5 årene har jeg hatt det øverste ansvaret for kommunikasjon i et energikonsern, og det er ikke rart at engasjementet har økt den siste tiden med de skyhøye strømprisene. At folk er frustrerte og fortvilte og til og med forbanna er noe vi må leve med. Og det er til å skjønne. Denne meningsytringen handler ikke om det.

Den handler om språket vi bruker, omtalene av hverandre vi gyver løs med, karakteristikkene vi helt åpent slenger ut om mennesker og om hvordan klimaet har hardnet til, og at vi alle har et ansvar her i å si ifra. Og jeg vil også si et ansvar for ikke å tillegge hverandre meninger, holdninger og motiver man ikke har, og tolke alt i verste mening. Også politikerne til sine velgere. Også mediene til sine lesere og lyttere. Og vi som medmennesker, arbeidskollegaer, venner, familie, foreldre og besteforeldre.

Med sosiale medier har politisk diskusjon og kommunikasjon til allmennheten blitt ekstremt demokratisert. Det er i og for seg bra. Men det gir også noen utfordringer. Det diskuteres på en annen måte i flere kanaler og raskere enn for få år siden. Helt vanlige folk kan kommunisere direkte her og nå til politikere de ellers bare ser i tv-ruta, og de kan snakke direkte til ledelsen i store selskaper, eksempelvis et energikonsern. Dette er egentlig en bra utvikling. Men det skjer også ufiltrert, og kanskje til og med uten impulskontroll. Fordi det er så lett å kaste seg utpå. Emojis med sinnafjes og spyansikt er i daglig bruk i kommentarfeltene. Men også ren hets sitter løst.

«Grådige svin hele gjengen», «Skammens forgård», «Hvem skal sette en stopper for dette folkeranet? Borgerkrig!», «Vi styres av diktatorer», «Nå begynner det å likne et diktatur», «En statsminister uten kjensler og sans for nestekjærlighet. Det er så trist for han og hans familie», «Alle som jobber i kraftbransjen fortjener en omgang med god gammeldags juling. Skurker og banditter hele gjengen». «Dessverre klarer jeg ikke på lese avtrykkene fra dine gribbeklør og – nebb». Sånn kunne jeg fortsatt. Og det finnes verre ting enn dette der ute.

Spørsmålet er hva sånt gjør med oss? Opplysende er det ikke, og det er nok ikke meningen heller. Men over tid tror jeg sånt er skadelig. For samfunnet, for debattene, men også overfor hverandre som medmennesker.

Og jeg er veldig bekymret dersom vi kommer i en situasjon der våre tradisjonelle medier blir presset til å bli mer lik måten saker framstilles på i sosiale medier. Det finnes eksempler, og jaget etter klikk og optimalisering av sakenes lesertreff er sånn sett tegn i tiden som vitner om at mediene må markedstilpasse seg og ikke kan ta seg luksusen med kun å bedrive god gammeldags journalistikk lengre. Det er neppe medienes feil, men en veldig bra utvikling er det heller ikke, og det vet jeg mange av mine journalistvenner er enig med meg i.

Uansett. Jeg har delt noen tanker, og skal ikke ta mer av tiden her. Men for å bli personlig her på tampen. Jeg har et bevisst forhold til hva jeg poster på sosiale medier og hvordan jeg omtaler folk der. Helt bevisst poster jeg utelukkende positive saker (den luksusen kan ikke medier unne seg), og jeg driver med framsnakk.

Hvorfor?

Fordi på sitt verste er sosiale medier en pøl, en dynge på de verste postene og kommentarfeltene, og jeg vil gjøre mitt lille bidrag for at det ikke må være sånn der jeg er «redaktør».

Takk for oppmerksomheten.