For det er vitterlig ikke bare gubber som kan bli gretne når pensjonisttilværelsen starter. Det tynnslitte begrepet «gretten gammel gubbe» brukes om personer «oppi årene» som til stadighet uttrykker misnøye i sosiale medier og diskusjoner. For alt var jo bedre før. Eller?
Vi er mange som føler oss parkert og som fortsatt har arbeidskapasitet, meninger og masse erfaring. Vi ender fort opp som noen snusfornuftige, gretne og kritiske gamlinger. For hvem vil vel bruke oss til noe?
Her sitter vi. Vi som har jobbet et helt voksenliv. Hjulpet andre mennesker med livets vanskeligheter. Vi har full opptjening, rimelig bra pensjon, nedbetalt lån og tviholder på egne hus.
Avtaleboka er tom for timeavtaler med folk som har bruk for oss. Avtalene er erstattet med timer på treningssenter, lunsjavtaler og vinkvelder med venninner. I tillegg er besøk av barn og barnebarn nøye plottet inn, gjerne med et hjerte i margen.
Døgnet har mange timer. For bare kort tid siden, ringte vekkerklokka halv syv. Full rulle med morgenstell, matpakkelaging og en rask spasertur til jobb. Der var det snakk om produksjonstall, effektivitet og full avtalebok de siste årene. Men også tid til faglige diskusjoner, kollegastøtte og morgenkaffe og lunsj med mye moro.
Nå ringer vekkerklokka for å minne på å melde seg på treningstime i neste uke. Det er tid til å lese avisa, drikke kaffe og strikke noen omganger før dagen starter skikkelig.
Vi kikker oss i speilet og ser en elde dame, ikke ulik mamma. Det samme skriver Sissel Gran om i sin bok om å bli gammel. Hun så plutselig mora si i et butikkvindu. Skjønte så at det var henne selv.
Vi ser rynker og grå hår. Diskuterer både med oss selv og med venninner; la håret bli grått eller fortsette å farge det? En evig kamp mot alderdommen som vi vet vi kommer til å tape.
Vi bestiller flybilletter til inn- og utland. Lukker øynene litt for både flyskammen og pandemien og synes vi har fortjent nye opplevelser etter et langt arbeidsliv. Vi oppsøker eksotiske steder og det er ikke nok med en uke på Granka. Og vi innser at det er nå vi kan reise. Om få år kan det være for seint.
Men er vi nyttige nå? Eller er vi en gjeng med egoistiske relativt spreke og oppegående mennesker som ikke fyller noen funksjoner? Sluttet vi for tidlig i arbeidslivet? Og gjorde ikke arbeidsgiverne nok for å beholde oss og tilby oss seniorfunksjoner som kunne være nyttige både for klienter, kollegaer og oss selv?
Det kan til tider virke som om samfunnet ser på oss over 60 år som fossiler. Det er vi altså ikke.
Og verst er det for damene. Eldre menn får flere tilbud, også som pensjonister. Det er langt mellom hver gang en dame i 60 eller 70-årene blir tilbudt et styreverv eller en konsulentjobb.
Hva skal vi bruke restarbeidsevnen til? Frivillig arbeid? Gå inn i et politisk parti? Eller bare være en litt irriterende stemme på sosiale media og mene noe om for eksempel, barnefattigdom, krig og fred og sånt?
Vi er mange her ute som fortsatt er en del av samfunnet og som både kan og vil bidra! Ikke parker oss bare fordi vi har blitt over 60.