Prosjektleder Gunn Marit Christenson presenterte i 2020 et fantastisk forarbeide. Valg av plassering ble Kulturkvartalet, hvor man eier tomta og man i dag har et rikt kulturliv. Alternativet var Meierikvartalet, hvor jeg føler tilhengerne av plassering her, jobber inn alternativet på nytt. Grunnen påstås å være kostnadene.

Som eiere i Kulturkvartalet betaler vi avdrag til oss selv og renter (kall renten husleie), vi får verdistigning som vi kan se på som en bonus, vi kan ikke kjøpe noe for verdistigning, men det er en verdi innbyggerne besitter.

De siste 60 år har verdistigning for bygg gjennomsnittlig vært dobling hvert 10 år. Hvis vi legger et langt lavere anslag til grunn og sier at potensialet for eiendommen er 900 millioner på 30 år verdiøkning, da har vi en verdiøkning på minimum 30 millioner per år, forutsatt 140 millioner i egenkapital, vil renteutgift ved 640 millioner i lån og gjennomsnitt 4 prosent rente fordelt over 30 års nedbetaling gi en rentekostnad på 21,5 millioner per år i starten, etter hvert som årene går vil rentekostnad gå ned ettersom lån blir mindre. Avdragene vi betaler på lånet de neste 30 år er sparing og kan ikke regnes enestående som en utgift.

I kommunen har vi alle sektorer innen byggebransjen til vedlikehold. Vi må effektivisere. Vedlikehold må kommunen betale for uansett!

Hvis vi leier, skal utleier ha dekning for lån og renter, i tillegg gevinst og dekning av vedlikehold. Ved en leie av lokalene og tilsvarende regnestykke der alt er nedbetalt etter 30 år står vi med kr 0,- i verdi på bygg, alternativt vil vi som eiere, eie et bygg til verdi minimum 1,7 milliarder ut fra mitt forsiktige anslag.

Potensialet for regnestykket er langt høyere, det lønner seg å eie framfor å leie. Ingen hadde tilbudt å leie ut dette om det ikke var penger å tjene.

Vi skal markedsføre Ibsen-biblioteket, Sølvåren, internasjonalt og nasjonalt. Hva tror man turistene forventer? I Europa bygges fantastiske bygg for kulturen. Sølvåren er et slikt bygg og Ibsenhuset er et av landets beste bygg for konserter. Ibsen-forestillinger kan spilles her, for prosjektet har hva jeg forstår ikke egen scene.

Denne samkjøringen gir enorme muligheter. Et kommersielt senter som ligger i en stille gågate etter at man har flyttet alle aktiviteter ut fra murbyen, og overlatt forretningsdrivende til å kjempe for sin eksistens.

Aktiviteten på kultursiden er høy. La oss bygge rundt det etablerte og forsterke Ibsenhuset, ikke fortsett å spre aktivitetene. Dette kan bli et monument på godt lederskap, eller en kommersiell komedie, en økonomisk fallitt.

La oss ta byutvikling på alvor. Tomtearealene rundt Ibsenhuset representerer en betydelig egenkapital for kommunen. Ved å eie istedenfor å leie, betaler man til seg selv og får med seg verdistigningen som en bonus.

Faste utgifter øker ved større areal for renhold, men kommunen har 30 millioner til rådighet når bibliotek og servicesenteret flytter inn i disse nye lokaler, 18 ansatte fra biblioteket, 11 fra servicesenteret og 6 fra kultursektoren.

La oss anta at 800 millioner er det beløp vi kan forholde oss til. Lån med 30 års nedbetalingstid, beregnet ca. ut fra hva man velger annuitet eller faste avdrag. Kan staten gi lån til lavere kostnad?

Her i eksempel bruker jeg gjennomsnitt rente 4 prosent de neste 30 år. Lånet vil jevnlig gå ned og gi rom for høyere rente uten å øke utbetalingene. Dette blir anslag, men verdistigningen overstiger renteutgiftene.

Kommunen bygger økonomisk styrke ved å eie framfor å leie. Staten krever av oss private å ha god økonomistyring, vi bør kunne kreve det samme tilbake.

Over 30 år er potensialet for verdistigning høyere enn 1,5 milliarder, dersom verdistigning på bygg blir som i dag, blir den langt høyere enn vårt regnestykke.

Jeg ble spurt hvor jeg ville hente midler til dette. Hvis man ser på forbruket, tror jeg det er mulig. Man må se på alle poster og prioritere. Tenk for en sommer vi kunne få i 2028.

Vi kan levere på en levende by. Det vil gi inntekter.

Else Marie Hoff