Oi! Det er definitivt nye toner fra den kanten. Hva skjedde? Har vi overdrevet budskapet om å spare strøm, eller har vi lykkes med et grønt skifte på hjemmebane?
Det er ikke tvil om at strømmen har blitt dyr, og det kan ungene ha med i ryggsekken. Men vi har ikke sagt at en må spørre om lov til å dusje her i huset, så der har ungdommen tydeligvis konkludert selv.
Ja, vi voksne følger med på Tibber og snakker om når det er lurt å sette på vaskemaskina. Tørketrommelen blir ikke like hyppig brukt, og vi setter ikke på oppvaskmaskina før den er full+. Det kunne vært varmere på badet, og vi har snakka om at det strengt tatt ikke er nødvendig å dusje hver dag. Vi kan også ha nevnt at det er like greit å ikke ha hytte nå, og vi har helt sikkert repetert at vi er glade for at bestefar ordner ved til oss. Vi kan ha skrudd opp lyden på nyhetene et par ganger for å følge debatter om strømpriser og strømstøtte. Ja, det er kanskje ikke så rart at ungdommen spør om lov til å dusje?
Noen vil mene at det i så fall var på tide at de unge lærer seg å spare. De har hatt det litt for godt, litt for lenge. De er bortskjemt og vant til å få alt. Kjøleskapet flyter over, og fryseren er full av ting fra i fjor. Vi har lager, og reserver til lageret. Det kalles overflod, og det har vi signalisert til ungdommen – samtidig som vi uttrykker bekymring for klimaet. Nå har vel pipa fått en litt annen låt; vi bør spare, for framtida er usikker.
Nåtidas barn og unge er på vei inn i en ny tid, og de skal leve med følgene av klimakrise og Ukraina-krig mye lengre enn oss. Ja, for høstens strømkrise er trolig bare starten. Lite vann i vannmagasinene kan bli normalen, og Ukraina-krigen skaper bølger vi sannsynligvis bare aner konturene av foreløpig. Nettavisen skrev i august at «nordmenn frykter fremtiden, og at forventninger til egen økonomi aldri har vært lavere. Vi er blitt en gjeng med pessimister.»
Vi kan vel ha godt av å skru ned vårt private forbruk, men hvor høy strømregning kan vi godta, og hvor mye er vi villig til å spare? Og sparer vi oss til fant, eller er det på høy tid at vi kommer oss ned fra vår høye ressurshest? Vi trenger ikke dra langt ut i verden før vi skjønner at «normal levestandard», som vi har vært vant til her på berget, ikke er så normalt.
Tilbake i huset vårt er jeg på vei til skittentøykorga, og forventer å finne en haug med klær. I håndklehaugen finner jeg kun noen få håndklær. – Ja, jeg bruker færre håndklær nå, sier ungdommen som har blitt voksen over natta. – Jeg tenkte vi kunne spare litt strøm. Jeg har kanskje brukt litt mange håndklær tidligere.
Så er vi altså der at vi har klart å påvirke ungdommen i en bærekraftig retning? Kanskje framtida ikke er så usikker? Kanskje ungdommen lærer å akseptere en hverdag med ny norsk levestandard? Kanskje ullklær blir favorittklær, og kanskje de til og med bruker opp klærne sine før de kjøper eller lager nye? Kanskje de klarer seg uten kaffemaskin og andre dibedutter, og kanskje de finner løsninger på utfordringer knyttet til klima og krig som vi ikke var i nærheten av?
Klart du kan dusje, svarer jeg ungdommen, og sveiper innom Tibber på mobilen.
