Med jevne mellomrom blusser debatten om digitalisering og bruk av fysiske og digitale lærebøker i skolen opp, og de siste ukene har jeg med stor interesse lest de ulike meningene fra både forfattere, skuespillere, lærere og foreldre. Det slår meg hvor ofte debatten blir fremstilt som et enten eller – at vi er for eller imot det digitale eller for eller imot digitale lærebøker i klasserommet. Jeg skulle ønske at vi kunne diskutere det som virkelig er interessant, nemlig hvordan de digitale og fysiske lærebøkene kan brukes mest hensiktsmessig, og hvordan elevene leser på og med ulike lesemedier.
I Varden den 5. juni hevder lærer ved Gimsøy skole, Bård Naas, at forskningen er klokkeklar på at lesing på papir gir best læring og forståelse. Han hevder også at vi går i helt feil retning når flere skoler i distriktet ikke har en eneste fysisk lærebok.
For å ta det første først; forskningen er ikke klokkeklar på at lesing på papir gir best læring og forståelse. Det er generelt lite forskning som er klokkeklar på noe som helst, og særlig når vi snakker om hva som gir «best læring». Det leseforskningen riktignok er ganske tydelig på er at elevene må ha en sammensatt lesekompetanse som kan tilpasses oppgaven de skal løse.
Lesing på papir krever en annen lesetilnærming enn lesing på skjerm. Lesing av romaner og lengre tekster krever en annen tilnærming enn søkelesing. Lesing av multimodale tekster krever en helt annen lesekompetanse enn å lese tekster i en fysisk lærebok. Bare for å nevne noe. Poenget er at elevene omgir seg med et stort mangfold av tekstsjangre som krever trening i å lese og tilnærme seg tekst på ulike måter. «Å lese» er ikke en ensidig kompetanse.
I tillegg tilbyr den digitale lesekonteksten et sammenkoblet nettverk av tekster med kjent og ukjent opphav, hvor kunstig intelligens og språkmodeller i større og større grad står bak tekstene elevene møter. Dette innebærer at en funksjonell og god leser i 2023 både må ha kritisk og algoritmisk tenkning som strategier i sin lesestrategiske verktøykasse.
For det andre; det store spørsmålet er hvordan elevene skal skaffe seg en sammensatt lesekompetanse til bruk i sitt læringsarbeid og i livet generelt. Her spiller skolen en stor rolle.
Løsningen er derfor ikke å anse lesing på papir og skjerm som to motpoler, hvor det ene lesemediet utelukker det andre. Her er jeg kun delvis enig med Naas som hevder at skolen går i feil retning når det ikke finnes en eneste fysisk lærebok tilgjengelig og at den fysiske læreboka er suveren.
Jeg har besøkt mange såkalt heldigitale skoler hvor det drives fremragende undervisning og læringsarbeid med digitale lærebøker. Lærere og elever som arbeider med lesing og tekst på fantastiske og kreative måter. Digitale lærebøker som kombineres med bibliotekbesøk hvor elevene får hjelp av sine dyktige lærere og bibliotekarer til å velge seg en fysisk bok for å drive langlesing.
Jeg har selvsagt også observert det motsatte. Jeg trekker derfor samme konklusjon som fra en kronikk jeg skrev om samme tematikk for snart tre år siden; det viktige arbeidet for foresatte, elever, lærere og skoleforskere må være å få mer innsikt om når og hvordan det skal leses digitalt og når det skal leses papirbasert.
Og når det gjelder læring og digitalisering: Digitalisering av skolen består en hel rekke mytiske forestillinger som spriker i alle retninger, men la oss i hvert fall slå fast en ting: læring er og har alltid vært hardt mentalt arbeid som krever tid, fokus og mulighet til å gå i dybden.
En heldigitalisering av skolen kan gjøre elevene en bjørnetjeneste når det gjelder å utvikle læringsstrategier til bruk i langsomme læringsprosesser. Slike langsomme prosesser er generelt en mangelvare og et sykdomstegn i vårt digitale samfunn hvor alt fra læring, hvordan vi snakker sammen, hvordan vi resonnerer og hvordan vi lever livene våre ligner hyperaktive Duracellkaniner.
I utdanningssektoren får dette store konsekvenser for kunnskapsarbeidet. Jeg deler derfor 100 prosent Naas sin bekymring om elevene sine (manglende) evner til konsentrasjon og fokus. Det er riktignok ikke bare de faglig svakeste elevene som har utfordringer med dette. Våre studenter i høyere utdanning sliter med akkurat det samme.
Som forsker på tematikken sliter jeg med akkurat det samme. Men løsningen er ikke å kutte ut det ene eller det andre lesemediet i opplæringen eller utdanningen. Opplæringens formål er å utdanne og utvikle elever og studenter med relevante kompetanser som er tilpasset det komplekse samfunnet og arbeidsmarkedet de skal bli en del av. Det får vi ikke til gjennom en ensidig tilnærming til verken lesing eller læring.
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no