Musikk er den røde tråd i mitt liv. Fra jeg startet å synge som 5-åring i Kristiansand - og til i dag da jeg lever av musikken i Grenland, har det vært hundrevis av opplevelser med musikkutøvelse og utvikling på sang og div instrumenter. Det har vært solistopptredener, kor, band og ulike ensembler i amatør og profesjonell setting. Musikk har båret meg gjennom ulike livsfaser og gitt meg felleskap, venner, og sjanser jeg aldri hadde fått uten musikalsk kompetanse ervervet fra barnsben av.
Men det jeg aldri var borti som ung – det er korps. Jeg hadde kor/kirke- veier inn til musikken, og kjente i grunn ikke til korpsbevegelsen i det hele tatt. Rykter om mye dugnad hadde jeg hørt, og selvsagt fikk jeg med meg korps på 17.mai, men utenom dette: null kjennskap, og jeg brydde meg ikke særlig om denne delen av musikkverden.
Men...så ble jeg mamma. Og min førstefødte oppdaget en dag trompeten. Han forelsket seg i lyden og rollen dette instrumentet har, digget marsjeringen, og ville helt klart begynne å spille. Arvingen var ennå for ung til å starte i korps, så vi i familien toget rundt i stua med ulike 17.mai-instrumenter og annet rask – og spilte og sang mens vi travet runde på runde, hele året. Stor glede i liten kropp.
Så begynte sønnen på Lunde barneskole, og i 2. klasse ble det arrangert et SFO-korps med utprøving av instrumenter. Min sønn meldte seg på, og fikk endelig spille sin elskede trompet. Et ekte kjærlighetsforhold hadde startet. Herifra gikk veien raskt inn i Skiens skolemusikk.
Lillesøster kom også med da hun ble gammel nok, på tverrfløyte. De har begge gått gradene, fra aspirant til hovedkorpsmusikant. Nå er storebror 19 år, og lillesøster 16, og begge trakterer de flere instrumenter. Storebror har tatt over tuba da det ble mangel i korpset og lillesøster fløytisten debuterer altså på skarptromme i år! De blomstrer og får utvikle seg.
Jeg ELSKER skolekorps, at barn får opplæring i musikkutøvelse i en tid hvor musikkfaget på skolen dessverre ikke prioriteres. Jeg elsker at barna lærer gleden ved å skape musikk SAMMEN, at de erfarer at alle musikantene er viktige for det ferdige resultatet.
Jeg elsker korpsets struktur og disiplin, at barna blir tillært evnen å øve, at de lærer at øving tar tid. Musikk er nemlig ingen «quick fix» - man må stå i det og ikke gi opp. Jeg elsker at barna lærer å lytte, til sin egen tone og til dem rundt seg. Musikkens vesen er avhengig av dette.
Ledelsen i korpset får min begeistring. Deres syn på at alle barn skal få være med, at det ikke finnes noen reservebenk, deres evne til å SE barna våre og gi dem utfordringer tilpasset nivå, at alle får utvikle seg i sitt tempo: dette elsker jeg. Jeg elsker at det er så lite «kulhets-faktor» i korpset, at unger kan være slik de er personlig, altså ulike, og at det er rom for dem alle. I skolekorps blandes kjønn og aldre. Tubagutten på 19 sitter for eksempel ved siden av eufoniumjenta på 13 - og de blir kjent gjennom musikk og pauser, på tvers. Det er så vakkert!
Korps er rett og slett en sjeldent god arena for fellesskap, trygghet, mestring og utvikling. Dette har jeg sett i over 10 år med egne barn.
Dugnaden er ingenting å snakke om, det er ikke for mye, og vi utfører den med glede.
Musikalsk låter det ofte «helt konge» av skolekorpset, og av og til tenker vi at «Ja, de er under utvikling». Og sånn må det jo være. Vi har alle startet et sted med det vi driver med. Og viktig: Det er jo skolekorpsene som må til for at vi her i byen skal ha driftige voksenkorps som blant annet Suoni, eller blåserekka i Scheens Jazzorkester. Uten ungene stopper jo det hele opp.
Korpsene spiller og driftes hele året. Her er varierte og moro konserter, opptrinn, fremføringer og konkurranser på ulike scener, og øvelser. Og når våren kommer og blomstene spirer, da vet jeg at snart kommer det vakreste vårtegn av dem alle: marsjerende unge musikanter ute i gatene.
Ta vel imot dem når de kommer forbi på 17.mai (eller før)! Hei dem frem og nyt tonene de gir oss, uansett nivå de er kommet på.
Og jeg... jeg har fått lov til å bære dusken til Skien skolemusikk-fanen i skoletoget i år!
Altså: kan jeg få virke som en ambassadør for skolekorpslivet, så gjør jeg det med glede.
Ja, fru Gundersen kommer til å gå der så stolt i bunaden sin med rak rygg og tårer i øynene.
Fordi... jeg ELSKER korps!
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no