Jeg er kanskje feig, men orker sjelden å engasjere meg i kommentarfeltene selv på saker som engasjerer meg sterkt. Siste uka har jeg likevel valgt å trosse denne strategien et par ganger. Fordi jeg forundrer meg over dette fenomenet: Når ledende politikere gjør dumme valg velger nære politiker-kollegaer å vise sin støtte til personen i stedet for å kritisere handlingen. Proklamerer sin fulle tillit. Går det an å være en god kollega og ikke være så sort-hvitt? Integritet handler om å være hel. Men tillit kan vel være noe mellom hel og null? Vi har et politisk system som har full tillit til sine kollegaer inntil de har null tillit. Er det ikke på tide med et oppgjør med dette? Det er kun dere som er politisk valgt som kan gjøre det -våge å være tydeligere på at dere har svekket tillit når handlingene ikke holder vann.
Trettebergstuen har utvist dårlig skjønn. De fleste av oss skjønner ikke at det kan være så vanskelig å skjønne sundt bondevett. Moxnes har ikke bare utvist dårlig skjønn men demonstrert at han under press ikke bare gjør dumme ting, men ulovlige. Vi har hatt en lang rekke med saker hvor borteboende politikere har fulgt dårlige råd for å skaffe seg bedre råd når fellesregninga for velferdssamfunnet vårt skal betales over skatteseddelen. Likevel skal vi bruke valgseddelen i «full tillit»…
Selvsagt er det lov å gjøre feil. Men i forsøket på å vise sine støtte til personene som gjør dårlige valg, så rammes også politikere som står den mer eller mindre uheldige nær av folkets dom: Det er større handlingsrom for dumheter og ulovligheter for politikere enn folk flest. Det burde vært motsatt.
I høstens valg forholder vi oss til partiprogrammer og ulike strategier for å oppnå det alle regnbuens farger av politikere ønsker: Et godt sted å bo på kort og lang sikt. Viktigere enn strategiene er verdiene.