Kjære Hedda,
Journalistens drøm. Det er deg. «Jeg har egentlig veldig dårlig tid nå», svarer du i telefonen. Et kvarter senere snakker du fortsatt.
Ikke om det jeg ringte om. Det tema og et par til er vi for lengst ferdige med. For ingen har de siste 12 åra vært så engasjert. Alltid engasjert, for alt. Skole, barn, Google, sykehjem, korona, Google, riksvei 36, næringsliv og sentrumsliv, Skiensmodellen, beredskap, Google, eldre, asylsøkere, fastleger og Google, for å nevne noe.
Vi har hatt noen runder i ringen.
Lampe-Hedda. «Du skrev jo alt jeg sa?», kommenterte du overrasket dagen etter.
Morrapils på vei til Minot. Du serverte morrakaffe og svarte på alt da jeg ventet utenfor ordførerkontoret neste morgen.
Damfossbrua. Du sto i det.
Odd-festen. Du tok den på direkten, før du løp hjem med melkespreng.
SMS-saken. Det ble voldsomt med leven, som du håndterte på husken, fordi du ikke ville se på notatene du hadde skrevet på mobilen.
Eksemplene over og alt av mediestorm det førte til, klarer du på en enestående måte å stå oppreist i. Mine kolleger i bransjen og meg sjøl spør og graver, ringer, maser, ringer igjen og sender SMS-er om store og små, morsomme, vanskelige, ubehagelige og umulige ting. Vi har holdt på slikt i 12 år. Du svarer om saken, og noen ganger må du tåle hard medfart. Mens du, du er ferdig med saken. Neste gang vi møtes snakker du om løping, bleier, reiser eller mat. Du tåler alt.
Å skille sak og person er du unik på, og et formidabelt eksempel på for alle kommende politikere som havner på toppen.
Nå er det slutt på at du må svare som byens øverste politiske leder. Det er slutt på spontane svar som gir både innsikt og klikkvinnende saker og store overskrifter. Det er slutt på gode prater i rådhusgangen. Takk for at alt du har lært bort på så mange plan.