Dette er hverdagen til veldig mange småbarnsforeldre. Hver. Dag.

Blir det godt nok tilrettelagt på din jobb for småbarnsforeldre? Bli med i debatten nederst i saken!

Se for deg at du hadde fem timer avbrutt søvn i natt, og at du brukte en time av natten på å sitte ved siden av en barneseng for å prøve og overbevise en 2-åring om at det ikke er morgen kl. 03.

Se for deg at dette har vært livet ditt den siste uken, måneden, året. Årene.

Og du gruer deg til natten, for du vet hva som venter.

Og du gruer deg til morgenen, for du vet hva som venter.

Og du gruer deg til jobben, for du vet hva som venter.

Etter en utmattende natt kommer en utmattende morgen. Armer og bein, sutring og hyling på alle involverte. Hjernen jobber på høygir med å gå gjennom alle pedagogiske tips fra bøker og podcaster med Hedvig Montgomery, men hjernen er allerede på sparebluss og finner ingen gode råd. Du kaldsvetter og ser på klokka – «det kommer ikke til å gå!».

Du er den eneste i gruppa som jobber mot målet, og du kjefter ungene ut døra og skammer deg over at naboene nok en gang ser deg i fullkommen oppløsning før klokka 08.

Men plutselig er du der! I bilen, og alle er med! Og selv om stemningen er elendig så er barnehagen innenfor rekkevidde. Og du drister deg til å tenke: «det kan gå!».

Fremme i barnehagen vil ingen ut av bilen, og du lokker, lurer, truer - og tilslutt - bærer inn. Kaoset er komplett, og likevel tar du deg tid til å kaste et blikk på klokken – «det kan fremdeles gå hvis du leverer på ett minutt!». Og nettopp derfor tar du deg ikke de to minuttene til å sette deg ned med gråtende barn i garderoben, men i stedet smiler du bedende/unnskyldende til de ansatte og øynene dine forteller; «please ta vare på ungen min, jeg har ikke tid».

Så setter du deg i bilen og kjører langt over fartsgrensen, imens du spiser en tørr brødskive som ikke smaker noe fordi du er helt nummen og kvalm og tårene presser på og hjertet er knust. Du ser på klokken og innser at det er fysisk umulig at du ikke kommer 5 minutter for sent til morgenmøtet – i dag også.

«Jeg er verdens verste forelder, og verdens dårligste ansatt».

Så, til deg som er leder, hvordan møter du denne personen som kommer løpende inn i møtet 5-10 minutter for sent?

«Jeg legger merke til at du kommer litt for sent til møter i det siste. Dette har også blitt bemerket av andre. Jobber du egentlig nok timer? Jobber du inn tiden du flekser?»

Eller:

«Jeg legger merke til at du kommer litt for sent til møter om dagen. Hvordan har du det egentlig? Jeg ser at du er sliten og stresset. Er det noe vi kan hjelpe deg med for at du skal ha det bedre? Skal vi flytte på møtet? Vil du være med oss på Teams fra hjemmekontor?

Dette er hverdagen til veldig mange småbarnsforeldre. Hver. Dag.

Så vær så snill, kjære leder, ta vare på folka dine.