Vi liker å tro at de fleste barn er tilpasningsdyktige og at det går bra med dem om foreldrene er «flinke» i skilsmisseprosessen.
Sannheten er at selv om en skilsmisse er vanlig, er det som et jordskjelv for barna. Deres trygge fundament i tilværelsen blir borte, og selve familien blir ødelagt. De synes også det vanskelig å forestille seg hvordan fremtiden vil fortone seg.
Jeg traff mange barn på familiekontoret, både i mekling etter at bruddet var et faktum og senere i oppfølgingstimer. Jeg traff også barn som lenge etter bruddet strevde med vanskelige følelser og hadde reaksjoner på krigen mellom foreldrene. Både den krigen som hadde vært før bruddet og etter bruddet.
Uansett begrunnelse for bruddet hadde barna reaksjoner på de store forandringene i livet. Jeg møtte de samme barna igjen etter et halvt år for å høre hvordan det gikk med både dem og foreldrene.
Noen barn hadde tilsynelatende tilpasset seg den nye situasjonen, mens andre strevde. De savnet familien samlet og syntes den nye bosituasjonen var krevende. De trivdes ikke og var ulykkelige. Og de som allerede hadde truffet nye «steforeldre», syntes dette var rart og fremmed.
I samtaler med unge par på familiekontoret, var det mange som snakket om foreldrenes skilsmisse. De hadde som barn ikke snakket med noen fagfolk om opplevelsen. Heller ikke naboer eller familievenner hadde spurt barna om hvordan de hadde det. Dermed gikk de rundt med mange sammensatte følelser og hadde brukt mye energi på å tilpasse seg den nye situasjonen. Mange husket denne tiden som svært krevende. De beskrev uro på skolen, utenforskap og noen hadde søkt trøst i rus.
Noen reflekterte over om foreldrenes skilsmisse hadde påvirket deres eget syn på parforhold. Noen sa de hadde lært at en ikke skulle bli i dårlige forhold. Skilsmisse kunne være et godt alternativ. Andre reflekterte over om de hadde tro på varige forhold og om de ga opp for tidlig.
Psykolog Sissel Gran etterlyser et skilsmisseopprør i artikler i Morgenbladet og Aftenposten. Hun mener det er på tide at fagfolk ser nærmere på de «emosjonelle kostnadene samlivsbrudd har for barn». Og skriver at selv om skilsmisse er vanlig, skal vi ikke undervurdere den enorme krisen samlivsbrudd kan være for barn.
Gran utfordrer fagfolk til å se nærmere på barns reaksjoner, fristilt fra de voksnes dårlige samvittighet.
Hun har stilt disse spørsmålene i mange år uten å få så mange svar.
Hun forteller at også hun i terapitimer med voksne «skilsmissebarn» ofte hører om opplevelser og reaksjoner på foreldrenes brudd mange, mange år etter at dette skjedde.
Som fagfolk har vi vært redd for å skape dårlig samvittighet for de voksne med å påpeke skilsmissens bakside, særlig for barn. Gran kaller den en slags «berøringsangst» Vi skal ikke legge sten til byrden overfor folk som sliter og som har valgt en vei ut av det vanskelige.
Men vi skal heller ikke la være å påpeke de omkostningene barna må leve med. Hvis vi tar barns reaksjoner og følelser på alvor, hjelper vi både foreldre og barn bedre!
Råd til fagfolk:
De som jobber med barn, må ta skilsmissseproblematikk på alvor
Familievernet må prioritere å følge opp barn etter mekling
Skolen må i samarbeid med helsesykepleierne lage samtalegrupper for barn
Barns uro i skolen kan ha sammenheng med foreldrenes brudd. Viktig at barne- og ungdomspsykiatrien og andre fagfelt undersøker dette nærmere
Det trengs mer forskning på dette feltet
Råd til foreldre:
Snakk med barna om følelser og anerkjenn de vanskelige følelsene
Ikke forvent at barna raskt skal tilpasse seg nye situasjonen
Ikke mange endringer på en gang
Utsett å flytte sammen med ny partner
Søk hjelp om barna er utagerende, urolig, ulykkelig eller på andre måter viser at de ikke har det bra