Når mørket kommer. Når det er vondt å trekke pusten. Når du ikke vil åpne øynene å møte en ny dag. Når fortvilelsen gnager seg inn i magen. Når bekymringene tar overhånd. Når du ikke lengre føler du har verdi.

Mørket diskriminerer ingen.

Det kan ramme de rike, det kan ramme de fattige, de enslige, de gamle, de med minoritetsbakgrunn, de med lav utdanningen - ingen utdanningen- eller høy utdanning.

Mørket rammer også mange barn og ungdom. Mørket kan ta liv. Jeg har hatt det sånn, jeg har det fortsatt sånn iblant.

Den ene dagen er jeg en høyt utdannet sykepleier, helsepolitiker og bystyremedlem. Den andre dagen er jeg ingenting, for mørket har senker seg.

Det er mange grunner til mitt mørke.

Utenforskap, mobbing, vold, utfrysing, frykt for å avsløre min nasjonale minoritetsbakgrunn, og de tøffe konsekvenser av en knallhard statlig assimileringspolitikk, er noen av grunnene til at mine dager noen ganger er så mørke.

For noen er det en kort periode i livet og aldri mer. For noen er det en tilbakevendende tilstand, basert på livets utfordringer. For noen er det blitt en kronisk sykdom.

Men de alle fleste av oss har hatt mørke dager.

Dette gjelder vår mentale helse, vår psykiske del av kroppen, våre følelser, og vår sårbarhet.

Vi snakker ikke om det.

Vi kan poste fine støttene quotes på Facebook, Instagram og andre sosiale medier. Men det er fortsatt mange stigmaer når en nevner psykiske utfordringer.

Derfor er vi mange som later som om alt er greit, selv om hjertet raser av gårde, følelseslivet er numment, eller virkeligheten kan være preget av psykisk sykdom.

I møte med organisasjoner fra frivilligheten, fikk jeg høre at mange barn tar kontakt i disse dager. Mange barn er livredde for en krig som er så nær. Mange er bekymret for mamma og pappas økonomi.

Mange barn sliter med utenforskap, og mobbing. Mange barn skjuler mørke hemmeligheter der hjemme.

Det er ofte de «stille» barna, som aldri krever noe, aldri varsler om noe galt, som prøver å være usynlige. Dette er oppskriften til mørket.

Nesten halvparten av sykefraværet i vår kommune skyldes psykiske lidelser. I 2021 tok 658 personer selvmord i Norge, 482 av den var menn, sier FHI. Og flere tusen personer har gjort selvmordsforsøk.

Mens jeg leser gjennom teksten, ser jeg at den bærer preg av at mørket atter en gang sniker seg innpå meg. Men dette er også den tøffe siden av virkeligheten.

Skal jeg late som ingenting fordi det er vanskelig å lese om? Skal jeg poste en superpositiv status på FB der jeg skaper en fasade av at alt er bra i dag? Eller skal jeg tørre å være ærlig på at i dag er ingen god dag.

Jeg velger det siste, å prøver å bryte noen av fordommene og stigmaene rundt å snakke om psykiske utfordringer.

Når mørket kommer er jeg så svak så svak. Men jeg er også så mye mer.

Jeg har tatt imot hjelp til å bygge strategier for å skape lys i mørket. Jeg har blitt sterk på så mange måter, og jeg bruker det daglig som både sykepleier og politiker.

Jeg bruker mine livserfaringer til å jobbe for mine hjertesaker. Jeg har gått mange mil i disse skoa. Det finnes hjelp for å komme ut av mørket, skape gode strategier, eller å håndtere sykdommen.

I Skien har vi flotte lavterskeltilbud for psykisk helse, vi har utallige flotte organsiasjoner som har ulike tilbud rettet mot ulike grupper i samfunnet. Vi har mange gode medmennesker i kommunen vår.

Tørr å fortell noen når mørket senker seg. I morgen håper jeg på en lysere dag.