La det være sagt umiddelbart: Jeg er for at vi skal ha særordninger for vår nordligste landsdel. Det er helt greit at vi har fritak for arbeidsgiveravgift, nedskriving av studielån med inntil ti prosent av opprinnelig lånegrunnlag, avgrenset oppad til 25.000 kroner per år, ettergivelse av studielån for kvalifiserte grunnskolelærere som jobber i Finnmark og Nord-Troms, fritak for elavgift på forbruk og reduksjon i personbeskatningen for alle i sju kommuner i Nord-Troms og alle kommuner i Finnmark.
Jeg er heller ikke mot at nedskrivingen av studielånet økes til 20 prosent og 30.000 kroner i året, gratis ferje eller gratis barnehage.
Men: Slike prioriteringer gir utvilsomt grunnlag for å reise en debatt om hva som er viktig. For politikk handler om å prioritere. Og det er noen ting som bør være viktigere enn å forsøke å få flere til å bo i Nord-Norge.
Barnefattigdom, for eksempel.
I 2020 var det 3077 barn som levde i fattigdom i Skien, Porsgrunn, Bamble og Siljan. Antallet fattige barn, eller barn som lever i husholdning med «vedvarende lavinntekt» som det heter, har økt med 40 prosent i Grenland siden 2013.
I Skien lever 18,1 prosent av barna i fattige familier, landsgjennomsnittet er 11,7 prosent.
– Sannsynligvis vil dette øke ytterligere nå, sa sosionom Karin Gustavsen til Varden nylig.
Barnefattigdom er noe veldig mange politikere snakker veldig mye om. Men barnefattigdom er også noe veldig få politikere gjør noe med.
Derfor har jeg et forslag.
Gjør barnehagen gratis i hele Norge. Og hvis dette er for kostbart, gjør den gratis i kommunene som trenger det aller mest. Skien, Drammen og Oslo er tre kommuner som trenger det. Dette er de tre kommunene i landet med høyst andel fattige barn.
Det er i disse kommunene vi trenger gratis barnehage. Ikke Karasjok eller Skjervøy.
Begrunnelsen er ikke spesielt komplisert, og kan oppsummeres slik: Barnefattigdom oppstår fordi foreldre ikke er i jobb – og de kommer ikke i jobb hvis de skal være hjemme for å passe barn. «Kvinners yrkesaktivitet er et av de mest effektive midlene for å bekjempe sosial ekskludering og barnefattigdom,» heter det i rapporten fra Barnefamilieutvalget, som kom i 2017.
Gratis barnehage er ingen quick-fiks som gjør at alle kommer i arbeid over natten, men vil åpenbart hjelpe.
Flertallet i Barnefamilieutvalget anbefalte at «det innføres gratis barnehage for alle barn, og at barnetrygden målrettes og satsen økes». Begrunnelsen for gratis barnehage er at «universelle ordninger antas i seg selv å ha positive egenskaper, blant annet for oppslutningen om velferdsstaten og dens legitimitet», men også at det er «grunn til tro at en videreutvikling av barnehagen som inkluderende fellesinstitusjon vil ha stor positiv betydning som integrasjonsarena».
Det mest vesentlige argumentet er imidlertid så viktig at vi kan tillate oss å gjengi dette i sin helhet:
«Men det viktigste argumentet for gratis barnehage er barnehagens betydning for barns oppvekst og utvikling. Det er bred enighet om at barnehager er et gode for barn. De aller fleste barn går i barnehage, men ikke alle. Gratis barnehage vil senke terskelen for bruk av barnehage, og enda flere vil kunne nyte godt av tilbudet. Som ledd i utjevningen av barns livssjanser er det viktig å investere i de yngste barna. Dette gjelder ikke minst de barna som vil ha størst utbytte av barnehage for språkutvikling og sosiale og kognitive stimulanser. Barnehagen er ikke bare et positivt bidrag til investering i barns læring, den har betydning også for barns velferd her og nå, gjennom deltakelse i fellesskapet med andre barn.»
Prislappen er ikke ueffen. Utvalget estimerer 11,6 milliarder kroner. Og den er sikkert ikke blitt lavere siden sist.
Så kan man si at det er usedvanlig bra for alle i nord at det investeres i de yngste barna og at terskelen senkes for bruk av barnehage. Som igjen vil – må man kunne anta – vil være et gode for integreringen, likestillingen og også bidra til økt tilknytning til arbeidslivet.
Men det er jo ikke derfor barnehagen blir gratis i nord. Den blir gratis fordi det er distriktspolitikk.
Og det er på ingen måte feil at vi har en aktiv distriktspolitikk her i landet, men det er ikke dermed sagt at det blir en riktig prioritering av den grunn.
– Det har vært en hjertesak for meg å få gratis ferje til de små kystsamfunnene, sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til NRK i juli.
Anledningen var at regjeringen hadde vedtatt å bruke 89 millioner kroner på gratis ferjer i 2022. 61 samband var omfattet. Nå vil ordningen utvides, og regjeringen legger nær 400 millioner på bordet for gratis ferjer.
– Vi ønsker å gjøre det enklere å bo i distriktene. For mange er ferja livsnerven i samfunnet, sier samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) i en pressemelding.
Lett å være enig i, og det er garantert mange som er glade for dette. Det er mange som er bosatt slik til at det kan være relativt kostbart å komme seg til og fra fastlandet. Men det er ikke dermed sagt at alle sutter på tommelen av den grunn.
Det er nærmest kuriøst at regjeringen vil gjøre ferjesambandet Krokeide-Hufthamar gratis. Dette er ferjen fra Bergen kommune til Austevoll. Knapt noe annet sted i landet er det så mye penger og høy millionærtetthet som i Austevoll.
Hadde jeg vært opposisjonspolitiker, kunne jeg sagt at det framstår som viktigere for regjeringen å gi rikingene på Austevoll gratis ferje enn å bekjempe barnefattigdom, men så ful skal jeg ikke være.
Litt sant er det imidlertid, for det er i forslaget til statsbudsjett er det en skrikende mangel på initiativer og tiltak som vil hjelpe de som sitter aller nederst ved bordet. Alle monner drar, men skattelette på 1000–1800 kroner i året for de med en inntekt på under 750.000 kroner utgjør ikke mer enn en hundrelapp i måneden. Barnetrygden er uendret og barnehageprisen senkes med en femtilapp.
Barnetrygden holdes på samme nivå, som i praksis betyr en reduksjon, ettersom prisveksten er markant, mens utvidet barnetrygd økes 1054 kroner til 2016 kroner per måned. Men, dette gjøres fordi særfradraget for enslige forsørgere fjernes. Hvorfor? Fordi «verdien av fradraget er i dag lavere for enslige forsørgere som bor i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark». Bakgrunnen er at «årsaken er at skattesatsen i alminnelig inntekt er lavere (18,5 prosent mot ordinær sats på 22 prosent)».
– At så mange barn i Norge veks opp i fattigdom er ei stor samfunnsutfordring som utløyser store kostnader både for den einskilde og for samfunnet. Sjølv om fleire regjeringer har arbeida med å motverke fattigdom blant barnefamiliar, er talet på barn i fattige familiar likevel aukande. Ei ekspertgruppe kan gi oss nye råd om korleis innsatsen for barn i fattige familiar bør prioriterast framover, sa barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) da det ble oppnevnt en ekspertgruppe for barn i fattige familier.
Dette skjedde i august. Gruppen har fått i oppgave å lage en utredning, som skal leveres innen ett år, der formålet er å «vurdere kva for tiltak som har best effekt og korleis den offentlege innsatsen bør prioriterast, både for å styrke oppvekstvilkåra til barn som veks opp i fattige familiar på kort sikt og førebyggje at fattigdom går i arv på lengre sikt».
Vi trenger neppe flere utredninger. Vi trenger ikke flere ekspertutvalg. Vi trenger handling. Tiltak. Prioriteringer.
For vi vet ganske mye. Blant annet at det som er blitt gjort fram til nå, ikke har virket. Begynn gjerne med gratis barnehage.
Men da må alle med. Og særlig de som trenger det mest.
God helg, Telemark!