Etter heftige jobbuker for noen år siden skulle jeg nyte en etterlengtet ferie med familien. Men allerede på flyet på vei ned fikk flere illebefinnende og lege ble tilkalt. Det var bare å ta brette opp erma og ta på jobbhatten igjen.
Vi løp mellom alle som var dårlige i flere timer, mens kidsa som da var et halvt år og 3 år, ble sendt fra fang til fang nedover radene og underholdt av fremmede. Alt gikk fint for alle, og jeg føler meg privilegert og heldig som kan hjelpe når det trengs. Men jeg var utslitt, fersk tobarnsmamma som i den perioden først og fremst følte meg utilstrekkelig som både mor og lege, og trengte sårt en pause. Hvor man egentlig aldri får helt fri fra noen av de.
I disse dager er det fokus på kampanjen #legermåleve etter legekollega og småbarnsmor Maiken ikke holdt ut lenger.
Da jeg hørte den tragiske nyheten at en legekollega hadde valgt bort livet, slo det meg at dette kunne vært flere av mine nære legevenninner. De som har blødd gjennom fordi de ikke rekker å skifte bind på vakt, ikke spiser på 19 timer, bruker ferier til å hente seg inn med papirarbeid, de som har sovnet bak rattet etter søvnløse netter på jobb, og de som har gitt avkall på alt annet i livet for å klare å stå i arbeidsbelastningen.
Noen klarte å komme seg ut før det var "for sent" og har byttet jobber til noe helt annet. Fantastiske ressurser norsk helsevesen har mistet, fordi arbeidet ikke lar seg kombinere med familieliv eller eget liv.
Psykisk helse og selvmord er komplekst, men at man kan bli syk av et overveldende og enormt krevende og uforutsigbart arbeidsliv er det ingen tvil om.
Når jeg holder førstehjelpskurs er et av hovedbudskapene: Pass på egen helse og sikkerhet, før du hjelper andre.
Er det for mye å be om?