For det første er jeg absolutt for at lærerne kan streike og det dem streiker for, så det er ikke dette det står på. Det er måten det blir gjort på.
Gruppen som nå rammes av streiken er barn og unge som for det meste klarer seg alene hjemme, mens resten av familien fortsetter sine dagligdagse rutiner med jobb og skole. Ingen ser eller hører ungdommen som sitter hjemme alene.
Men hva skjer egentlig med disse barna som sitter hjemme? Tenk på en nystartet 8.klassing som har gått med sommerfugler i magen helt siden skoleslutt i juni, med nye lærere og elever. All planlegging og handling for at garderoben skulle fylles opp med litt nytt til skolestart, og hvordan håret skulle være den første dagen. De fikk knapt en uke på skolen, før klærne ble lagt bort ifra det lille besøket på skolen i august.
Det har vært mye snakk om mental helse blant unge under pandemien, hvem snakker om dette nå?
Under pandemien var i hvert fall flere av familiene hjemme, og de snakket med medelever og lærere på nett og fulgte et skoleopplegg. Nå har de ingenting.
Hvis man kjører over Breviksbrua, så har elevene i 8. klasse der ikke mistet en eneste skoledag til streiken, og de vil nå stille mye sterkere faglig enn elevene på andre siden av brua. Hvorfor har de ikke ordnet med en rullering, slik at ikke kun noen få skole blir berørt, men at de i stedet kan ta ut elever en uke her og en uke der, med likt antall lærere ut i streik?
Hvorfor kan de ikke ta ut alle, og få et sterkt pressmiddel, i stedet for å ta ut noen få? Dette er så urettferdig at jeg har ikke ord.
Jeg synes også at det å kunne bruke barn som pressmiddel i et lønnsoppgjør burde kunne bli tatt opp til diskusjon. Men hva må til før det blir gjort? Jeg tenker på det verst tenkelige, er det virkelig det som må til? Må man miste flere før noe skjer? Hva gjør ensomheten og inaktiviteten til barna som ikke langer har noe som helst organisert aktivitet på dagtid? Hvilke vaner/uvaner tillegger dem seg?
Hvordan skal de få tatt igjen alt pensum, når de allerede har mistet så mye?
Nei, alle eller ingen og nå må noe skje og det nå, slik at barna kan komme tilbake på skolen! Alle barn som er bosatt i Norge har rett og plikt til grunnskoleopplæring.
Jeg vil til slutt meddele at dette ikke gjelder egne barn, da mine har vært heldige og har både venner og familie rundt seg så langt i streiken og har sine fritidsaktiviteter på ettermiddagen. Men jeg tenker med gru på dem som ikke har noe av dette rundt seg og som virkelig får kjenne på hva det å bare gå hjemme alene gjør med deg.
Linn Therese Bakken
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no