Jeg husker at jeg måtte bråke i timen for å overdøve rumlingen fra magen. Kremte, krølle sammen papir, bla hardt i boka eller skyve på stolen. Ofte, for rumlingen var der konstant.

Jeg ville ikke være annerledes, og hatet at kroppen endret seg. Derfor gikk jeg langt for å stoppe det som var en helt normal utvikling for en tenåringskropp.

Jeg var 13 år og hadde utviklet en spiseforstyrrelse.

Heldigvis hadde jeg et nettverk som så at jeg strevde. Skole, familie og venner var bekymret og snakket sammen. Jeg ble sendt til en dyktig psykolog som tok meg på alvor. Lenge benektet jeg å ha et problem, men da jeg satt alene i den store sofaen på psykologkontoret forstod jeg alvoret. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men var i ferd med å miste den.

Jeg fikk hjelp i tide. Sånn er det dessverre ikke for alle.

Folkehelseinstituttet melder om en kraftig økning av antallet unge jenter i aldersgruppen 13-16 år med diagnosen spiseforstyrrelser. Det er mer enn en dobling siden før pandemien. Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) har hatt en drastisk økning i antall henvendelser. Det samme melder krisetelefoner og helsesykepleiere, både lokalt og nasjonalt.

Hvordan kan vi hjelpe disse jentene før det går for langt?

Årsakene til spiseforstyrrelsene er mange og sammensatte. Det kan være sosialt press, lav selvtillit, urealistiske rollemodeller/forbilder, psykisk uhelse, perfeksjonisme eller deltakelse idretter der det å være veldig slank eller tynn verdsettes.

Det hjelper at sterke profiler er åpne om sine utfordringer. Både Aftenpostens Ingeborg Senneset og nå nylig også varaordfører i Grimstad, Lene Langemyr, fortjener honnør for sin åpenhet om alvorlige spiseforstyrrelser. Deres historier er sår, men viktig lesning.

Forskning viser også at det hjelper med forebyggende tiltak, å bygge selvtillit, snakke om kropp og kosthold i barnehage og skole er viktig. Foreldre og andre omsorgspersoner har også nøkkelroller. Barn og unge må snakkes opp og frem, det samme må kvinnekroppen i alle dens størrelser og fasonger. Og vi trenger flere gode, sunne og ulike kvinnelige rollemodeller.

Det er fortsatt mye tabu knyttet til spiseforstyrrelser, og derfor er det mange som sliter som sliter alene. Det må vi gjøre noe med.

Og det er ikke bare de mest ekstreme historiene som må løftes frem, det er også historier som min. Historier om unge jenter som av ulike grunner har hatt et anstrengt forhold til mat og egen kropp, men som fikk hjelpen vi trengte før det gikk for langt.

Jeg tenker ofte på en ung jente jeg stadig møtte på et treningssenter i Oslo. Uansett tid på dagen så løp hun frenetisk på en ellipsemaskin. Altfor ofte og altfor lenge. Hun var så tynn at det ikke var noen tvil om at hun hadde en spiseforstyrrelse.

Forbipasserende på treningssenteret kastet bekymrede blikk i hennes retning, men ingen gikk bort til henne. Vi var redde for å trå feil, støte henne eller ha misforstått situasjonen. Det kunne jo hende hun var sånn naturlig. Eller?

Kanskje ville hun være i fred, eller kanskje var alt hun trengte at noen så henne og spurte hvordan det gikk.

Plutselig en dag kom hun ikke lenger. Jeg håper fortsatt at det var fordi hun også fikk hjelpen hun trengte.