Fredager sover jeg godt. Lørdag kveld begynner tankene å fylles opp av jobb igjen.
På tirsdag leste jeg nok en sak i Varden om situasjonen i utdanningssektoren. Mange lærere søker seg bort fra læreryrket. Jeg skjønner dem så altfor godt.
I mine snart åtte år som ungdomsskolelærer har jeg opplevd mye og synes det er frustrerende og trist at lærerstreiken blir tolket dit at lærerflukten kun handler om penger. Det er mye i skolen som handler om penger, men for meg er det disse tingene som gjør at jeg mister motivasjonen for yrket:
1. Politikere som feiltolker og bruker forskning som argument for å kutte mer eller innføre endringer
Skoleforskeren John Hattie trekkes stadig frem som eksempel når det skal argumenteres for å trekke flere elever inn i samme klasserom. Vi indoktrineres om at det er relasjonen til elevene som er viktig, ikke klassestørrelsen. Det er langt mer krevende å både undervise, vurdere og få en god relasjon til alle i en klasse på 32 enn 25. I skrivende stund er jeg i mammapermisjon, men i timeplanen jeg hadde sist underviste jeg i 8 ulike klasser. Dersom alle disse skulle vært 32 elever istedet for 25 ville jeg hatt 56 flere elever. Det er selvsagt ingen forskjell i tid eller lønn på om jeg har disse 56 elevene ekstra eller ikke, men arbeidsmengden øker betraktelig.
For noen år siden ble det innført en prøveordning hvor vi skulle være to lærere i de grunnleggende fagene (matte, norsk og engelsk) for å se om lærertetthet var viktig. Det fungerte helt supert og vi hadde mange flere muligheter til å dele opp klassen, gi kurs og ta med elevene ut av klasserommet. Elevene fikk også bedre resultater og vi så at de var mer motiverte og opplevde mer mestring. Da det kom til prosjektslutt, ble evalueringen avblåst. Antakelig fordi resultatet ville vise nettopp dette, og som ville kostet mer enn regjeringen syntes norske elever var verdt.
Hallelujastemningen over skjerm og digitale plattformer har jeg også alltid stusset over. Min erfaring er at elevene ikke blir særlig mer motiverte av det, og det er ikke sjelden jeg får spørsmål om ikke de snart kan få ei bok å skrive og lese i. Det får de selvsagt ikke når regjeringen innfører ny læreplan uten å øremerke midler til nytt læremateriell.
2. Arbeidsgiver som bruker ubunden tid som argument for å slippe å betale for ekstra ytelser
Lærerne har som kjent denne sagnomsuste ordningen med ubunden tid. Det er slik at vi har et antall timer vi må ha oppmøte på jobb, og et antall timer vi kan bruke til alle andre oppgaver enn undervisning som vi ikke behøver å være på kontoret for. Det være seg planlegging av undervisning, vurdering, skole-hjem arbeid og alle andre ting som hører yrket til. Dette har jeg 462,5 timer til. Det vil si 14,5 timer i uka, de ukene vi underviser.
Hver gang jeg får nye oppgaver og tenker noe om at tiden ikke strekker til får jeg denne ubundne tiden i fleisen.
3. Å aldri ha nok tid
Når jeg kommer hjem fra jobb og har hentet i barnehagen er det ikke planlegging av undervisning som står øverst på prioriteringslista - så ærlig må jeg være. Barna mine er viktige de også. De trenger oppmerksomhet og de få timene vi er sammen i hverdagen skal brukes godt.
Når barna har lagt seg starter arbeidet opp på nytt. Da planlegger jeg undervisning, vurderer og svarer på en ny runde med meldinger, epost og telefoner fra elever og foresatte.
Så må jeg på et tidspunkt velge om jeg skal få nok søvn eller god nok undervisning. Noen ganger blir det søvn, noen ganger undervisning.
Det meste av tiden fylles med dårlig samvittighet, for elevene som må lese om kjemien isteden for å teste det fordi vi ikke hadde nok ressurser til å ha med en ekstra lærer på laben. For elevene som skal innføres i ny læreplan, men som ikke har fått bøker fordi skolen ikke har råd til læremateriell og må sitte 5 timer med skole-pcen den mandagen. For de elevene jeg har i spesialundervisning som ikke får tilpasset undervisningen godt nok til hver enkelt fordi gruppa er for stor, og jeg ikke har god nok tid til å følge opp den enkelte eleven.
Dårlig samvittighet for at jeg ikke har rukket å gi tilbakemelding på leksene, eller fremføringene jeg hadde for to uker siden. Dårlig samvittighet for de elevene som ikke har en diagnose, lærevansker eller adferdsproblemer og dermed får altfor lite oppmerksomhet.
Og til slutt har jeg skikkelig dårlig samvittighet for barna og mannen min som nok en gang har en sliten mamma/samboer hjemme som har masse tålmodighet på jobb, men gikk tom på veien hjem.
Jeg elsker å være sammen med ungdommene, jeg elsker å være i klasserommet. Jeg elsker å bli kjent med og se ungdommene vokse og utvikle seg som mennesker, og jeg forsøker alt jeg kan å være en voksen de kan stole på og vokse med.
Jeg forsvarer, beskytter, tenker og bekymrer meg for dem. Jeg tar ansvaret på høyeste alvor, og håper at jeg vil være en de tenker tilbake på som en positiv del av deres ungdomstid.
Men det koster. Å føle seg utilstrekkelig hver eneste dag går ikke i lengden. Men så blir man i det lengste, for å gjøre det beste for elevene man er så glad i. Så da tøyes strikken så langt at det går på bekostning av egen familie og egne barn.
Til slutt må man spørre seg selv hvor mye er man villig til å ofre før det er på tide å se seg rundt etter noe annet?
SI DIN MENING! Vi i Varden vil gjerne at du skal bidra med din mening. Send ditt leserinnlegg til debatt@varden.no