Jeg kan innrømme det først som sist: Altfor ofte har jeg valgt minste motstands vei når jeg skulle reise et sted. Og hva er som regel enklest? Rusle de få skrittene fra egen utgangsdør og ut i bilen, kjøre dit man skal og spasere det lille som måtte gjenstå til døren man skal inn.

Min reiseaktivitet er ikke spesielt omfattende, men noe blir det. Og når man kjører på strøm, er det grenser for klimaversting man er.

Men jeg har, i stor grad, parkert elbilen også når jeg skal på farten. Min interesse for å reise kollektivt har simpelthen fått en renessanse. For det er utvilsomt så mange fordeler at det er vrient å la være.

Sett at man skal reise fra Skien til Oslo for å delta på et møte eller to. Det går fort et par timer hver vei med bil. Jeg kan finne på å sette betydelig pris på noen timer alene- og kvalitetstid der jeg hører på en podkast, radio eller tar noen telefoner, men det er også slik at det å kjøre bil i fire timer ikke er direkte avslappende. Jeg merker i alle fall godt at man er høykonsentrert.

Hvis man i tillegg har fire timer med møter, klokker man inn ganske mange timer der knollen har jobbet på høygir. Ofte er det tale om langt flere timer, ettersom man typisk skal klemme inn mest mulig når man reiser – i tillegg til at man ofte er tidlig på’n.

Det er utvilsomt mer enn miljø og klima som spares ved å reise kollektivt; den åpenbare fordelen med å ikke kjøre selv, er at man kan gjøre andre ting enn å konsentrere seg om å frakte seg selv. Man kan jobbe, slappe av, sove, snakke med andre eller bare kose seg.

Nettopp derfor har jeg fattet ny interesse for å reise med tog og buss. Det er, i sum og når alt kommer til alt, bedre for meg og til dels mer effektivt.

Torsdag ettermiddag satte jeg meg på toget på Nationaltheatret stasjon. Drøyt to timer senere «våknet» jeg av at det ble annonsert at neste stasjon var Porsgrunn. Jeg kunne jobbe så effektivt at jeg ikke merket at de to timene formelig fløy og at jeg plutselig var hjemme igjen.

Det var helt perfekt. På alle mulige måter og slik det skal være.

Og i sterk kontrast til turen inn, tidligere på dagen. Da var det signalfeil som gjorde at det var buss fra Drammen til Asker og tog derfra og inn til byen. Hvilket er stress. Tiden går. Det er kaotisk.

Noe herk.

Torsdag denne uka var det ny runde med signalfeil. Det var buss mellom Drammen og Asker. Og ja da, fredag var det igjen full stans samme sted.

Vi skal være forsiktige med å syte for mye, men det er jo slike ting som gjør at man lager seg årsaker til å ikke reise med toget.

Tidligere i uka kunne Aftenposten melde at «ukrainsk jernbane hadde høyere punktlighet enn den norske». 82,8 prosent av togene har vært punktlige så langt i 2023, ifølge avisa. Det er omtrent på nivå med året før.

I Japan kan du stille klokka etter jernbanen. Her snakker vi om en kultur for punktlighet som er så omseggripende at jernbaneselskaper sender ut pressemeldinger der de legger seg paddeflate dersom et tog går 25 sekunder for tidlig:

– Det store ubehaget som vi har utsatt våre kunder for er utilgivelig, skrev togselskapet JR West i en pressemelding etter at et av deres tog forlot perrongen i Notogawa klokka 07.11.35 – og ikke 07.12.

Signalfeil og styr hindret meg ikke i å prøve på nytt fredag morgen. Jeg skulle til Farris Bad i Larvik for å delta på NHOs årlige regionkonferanse. En nydelig liten togtur, der jeg også fikk snakket med en tidligere kollega.

Men da jeg skulle hjem, passet togtidene såpass dårlig at jeg fant noen å haike med. Og jeg gikk inn døra omtrent samtidig som toget gikk fra Larvik.

De siste gangene jeg har reist til Kristiansand, har det vært med buss. Fra Landmannstorget i Skien til Skjelsvik knutepunkt er det intet mindre enn 28 holdeplasser på M1-ruta. Det tar sin tid, for å si det mildt. Og derfor legger man inn litt buffer og sikring på tiden, slik at man er sikker på ikke komme for seint.

Problemet er bare dette: Du har lagt inn litt sikkerhetsmargin, og så er VY190-bussen fra Oslo til Stavanger forsinket. Det er fint på Skjelsvik, men å stå ute og vente i kuldegrader og sur vind i en halvtime er for spesielt interesserte, sammenliknet med å sitte i egen og varm bil.

Når man først kommer seg på bussen og ut på E18, er det bare velstand. Men tålmodigheten settes på prøve før den tid.

Jeg forstår at det kan være krevende å få omfattende logistikkoperasjoner til å hele tiden være i rute. Men det får være måte på. Man skal ikke reise mye kollektivt før man får et nokså bestemt inntrykk av at systemet er designet på en måte som ikke er i nærheten av å utvise respekt for folks tid.

For all del: Folkene som jobber på togene og bussene gjør så godt de kan. Det er jeg helt sikker på.

Det er systemet det må være noe rav, bankende galt med. OK, så har vi angivelig gammelt materiell og gammel infrastruktur, men å gjøre noe med det viser seg tidvis å være forbausende krevende. Follobanen er det siste eksempelet. Intercity-utbyggingen skaleres kraftig ned.

Jeg har ikke svaret på hvorfor «ting er som de er», men jeg har ikke overdreven tro på at ørten forskjellige selskaper skal være involvert i driften av jernbanen. Samtidig var vel ikke NSB en monstersuksess, heller.

Jeg reiser med tog og buss fordi jeg vil. Ikke fordi jeg må. Og det tror jeg er bra. Ikke bare for meg, men for miljøet.

Jeg håper ikke jeg slutter å reise kollektivt fordi jeg må. Fordi det er så knotete, treigt og styrete.

God helg, Telemark!