Ho kom feiande inn i redaksjonen på høge hælar, smart skjørt og ei ettersitjande bluse, flott sminka med raude lepper og raude neglar. Me andre, særleg dei få jentene i redaksjonen på Borgeåsen, gapte. Me var nemleg nokså kjedelige med bukser, nesten usminka og med romslege genserar. I NRK Telemark var det det som var malen, ein skulle ikkje stikke seg fram.

Vivi blei eit friskt pust på alle vis. Når Hydro og andre kalla inn til pressekonferansar, såg dei gjerne at Vivi kom, ho pynta opp i ei kvar forsamling. I tillegg var ho ein sabla grundig, kunnskapsrik og dyktig jounalist.

Men det viktigaste med journalisten Vivi Sævik var at ho var nyskapande, ho ville ha utvikling, ville ikkje at me skulle stivne i gamle måtar å gjera ting på. Ho blei forsøkt bua ut av årsmøtet i journalistlaget i NRK fordi ho tok til orde for sjølvkøyr av radiosendingar slik dei dreiv med i Sverige. Protestane hagla, og mange snakka i dirrande ordelag om NRK-kvaliteten som kom til å gå i grava viss journalistane skulle køyre radiosendingane sjølve, altså utan teknikar til å dra i spakane. Vivi stod modig og stri på landsmøtet og argumenterte for at detta var framtida. Ho fekk sjølvsagt rett. I dag kan me berre smile av motstanden mot det som i dag er innarbeida i heile NRK.

Ho var også tidleg ute med ein meir personleg stil i radiosendingane. Ho snakka om gubben, om barnehagar og andre ting som opptok henne. Og begeistringa var stor ute blant lyarane. Alle visste kven Vivi var i heile fylket, og etter kvart over heile landet. Framleis får me kommentarar frå folk om «ho som sat i stampen med Helge Jordal».

Me var nok mange som gjerne kunne tenkt oss ein tur i stampen med han, men berre Vivi våga å gjera det då ho var programleiar for Norge Rundt i Bergen. Det er eit legendarisk filmklypp som aldri går av moten.

Det er så mange historiar om flotte, dyktige og stridbare Vivi. Ho sloss for at også kvinnelege journalistar skulle få stelle med politikk og andre samfunnsspørsmål, ikkje berre vera plassert i det me på Borgeåsen kalla «potteplanteredaksjonen». Ho gjorde furore som utegåande reporter under OL på Lillehammer i 1994 med å stille opp i ein NRK-blå pels, og lage dei mest sprudlande intervju frå skøytebanen me nokon gong har høyrt.

Men Vivi var som folk flest, livet var ikkje berre ein dans på roser. Ho fekk gå i motbakkar som oss andre. Det var blant anna både misunning og motvilje mot hennes friske utspel og grensesprengjande journalistiske aktivitet. Ho blei aldri eit A4-menneskje. Ho var engasjert, intens og sårbar, og let seg ikkje temje.

Folk ho intervjua seier at det alltid blei liv når Vivi Sævik kom.

-Ho var som ein god virvelvind som kom inn og glitra for så å forlate oss som sat att med eit smil rundt munnen.

Det er mykje som kunne vore sagt, men ho har alt for mange prestasjoner i ryggsekken til at alt kan nemnast. Under Full City-ulykka visa Vivi oss korleis strålande journalistikk kan formidlast på ein ny og effektiv måte. Ho tok i bruk sosiale medier på ein måte som har blei ei rettesnor for ettertida. Ho var framfor og bak, alltid på jobb, alltid tilgjengeleg.

Søvn er for pingler, virka det som ho tenkte.

Vivi avslutta karriera i PD med å vise at småbyjournalistikk kan vera like spennande som riksjournalistikk. Ho skreiv ufatteleg mange gode og grundige artiklar som vitna om lokalkunnskap, grundig research og stort mot. Viss journalistikken kravde det, gjekk ikkje Sævik av vegen for å henge bjølla på katten sjølv om katten både fresa og truga.

Som veninne var ho eit fyrverkeri av ei dame, når ho kom blei det alltid latter og heftige diskusjonar. Me har mange sitater som ikkje eignar seg for avisspaltene, men me ber dei med oss vidare som små perler frå ei dame me aldri kjem til å gløyme.

Takk for den du var og det du gav, Vivi. Det er så ufatteleg at du er borte, du hadde så mykje meir å gje. Signe minnet om veninna og journalisten Vivi Sævik.

Else Bjørg Finstad, Hilde Evensen Holm, Merete Junker, Inger Hobæk og Anne Lognvik