I PDs artikkel i dag hevdes det at en konflikt startet allerede i vår. Jeg kan bekrefte at det var en kontrovers, men dette ble det ryddet opp i.

Jeg er opptatt av at vi ledere i Porsgrunn kommune skal være relasjonelle, inkluderende og ivaretakende. Medarbeiderne våre skal oppleve at de er viktige og helt avgjørende for at kommunen skal nå sine mål. Vi er hele tiden i beit for ressurser når viktige oppgaver skal gjennomføres, og uten motiverte medarbeidere kommer vi ikke i mål. Vi må investere i dem, og det betyr også at det er viktig at vi spiser lunch med dem, byr litt på oss selv, at de skal få vite hvorfor når de får tildelt en oppgave osv. Vi ønsker oss medarbeidere som tør å si fra når noe skurrer eller de ikke er enige. Da må vi ledere spisse ørene ekstra, fordi det ikke alltid er sikkert at det er vi som sitter med hele bildet. Bakgrunnen for to ledersamlinger med min ledergruppe i høst var ikke å løse konflikter. Når PD skriver at «en coach ble koblet inn for å forsøke å løse floka i Porsgrunn kommune», så er dette direkte feil.

Ledergruppen hadde fått enda et nytt tilskudd i juni, og jeg tenkte at det var fornuftig at vi leide inn en konsulent som skulle hjelpe oss på noen områder som ville gjøre oss til en tryggere og mer effektiv ledergruppe. Det handlet om psykologisk trygghet, avklaring av gjensidige forventninger (herunder rolleforståelse) og diskusjoner rundt om vi behandlet de riktige sakene i våre ledermøter (jf. Bang og Middelfarts teorier rundt effektive ledergrupper). Vi hadde work shops, satte opp oversikter, avklarte grenseganger mellom ulike roller, deriblant min rolle. Vi laget også samspillsregler for møtene våre. Dette handlet f.eks. om at når saker diskuteres på ett kommunalområde, så er det viktig at alle engasjerer seg og ikke melder seg ut og dukker ned i egen PC for å svare på mailer – mens møtet pågår. Det kom frem en del uenighet i forbindelse med dette arbeidet. Blant annet mente damene i ledergruppen at siden kommuneloven fra 2019 setter opp et skarpt skille mellom administrasjon og politikk, så er det feil å ha kommunikasjon med f.eks. ordfører eller andre i politikken mens administrasjonen jobber med en utredning/innstilling el.l. I mange saker kan det være mye politikk. Noen ganger tenker jeg at det kan være lurt å «kalibrere litt» med politikken før administrasjonen sender ut en innstilling til politisk behandling. Det er noe med «å treffe planken». Det er tross alt politikerne som bestemmer når det kommer til stykket. Det er uansett opp til administrasjonen om man ønsker å ta hensyn til ulike innspill fra politikerne. Det som er svært viktig er å skille mellom hva som er fag og hva som er politikk, men det er ikke alltid like enkelt å vite hvor politikken begynner og hvor den slutter. Dette glir noen ganger over i hverandre.

En annen ting spesielt kommunalsjef Hallfrid Os var/er opptatt av er at man må følge linjene. Hun har ansvar for bl.a. økonomi, HR, IT og service. Dessuten har vi av praktiske årsaker plassert rådmannens stab under henne, ut fra den erkjennelse at min hverdag er så travel at jeg ikke har tid eller kapasitet til å følge opp på det personalmessige. Etter hvert ble dette så rigid håndtert at når jeg tok kontakt f.eks. med konstituert økonomisjef eller en rådgiver i rådmannens stab – min egen stab – da gikk det en kule varmt. Hun ble sint. Jeg hadde ikke noe med å kontakte dem uten at hun var påkoblet. Hun oppfattet åpenbart at dette var hennes stab – ikke rådmannens. Etter at budsjettet var fremlagt for politikken skjønte jeg at sånn kunne jeg ikke ha det. Jeg begynte en prosess der jeg tenkte at det mest fornuftige var å gjøre om stillingen som økonomisjef til kommunalsjef. Jeg gjorde et stykke arbeid for å avklare rundt forbi før jeg presenterte mine tanker på et mandagsmøte. Og ble møtt med et raseri fra kommunalsjefen med ansvar for dette området. Slik ble de fleste av mine ideer og tanker møtt den siste tiden før alt skar seg: med raseri fra kommunalsjefen.

Forut for dette hadde kommunalsjef Hallfrid Os definert den personen som var min lederstøtte, ut av rollen. Nå skulle vedkommende jobbe med prosjektet. Jeg hadde hatt rådmannhjelp til å sette opp ledermøter, hente inn eksterne, plukke saker fra årshjulet etc. Plutselig hadde jeg ingen lederstøtte. Ved et tilfelle tidligere på høsten spurte jeg om hjelp til å få laget noen foiler. Svaret var at ingen hadde tid. Etter at min lederstøtte var definert ut av ledergruppen, ble atmosfæren i ledermøtene endret. Da var det ikke lenger utenforstående vitner til nærmest ren trakassering av meg som leder. I mitt aller siste ledermøte den 6. desember var det så utrivelig at det kan være det samme … Da hadde kommunalsjefene like før hatt et møte med ordfører. Tre av kommunalsjefene satt stille i båten, mens den fjerde oppførte seg direkte respektløst. I ettertid skjønner jeg hvorfor hun kunne tillate seg dette, for kommunalsjefene hadde forut for møtet hatt et møte med ordfører og fått full støtte for at jeg måtte fjernes. Jeg ser at PD i et innlegg i går kritiserer at jeg sykmeldte meg. Den samtalen jeg hadde med ordfører på telefon 6. desember levnet liten tvil: jeg hadde ingen jobb lenger. Dette budskapet ble forsterket i møtet den 7. desember. Ordfører la ikke skjul på at sluttpakke var neste skritt, men at dette måtte bystyret vedta. I den forbindelse håpet hun at bystyret ville vise meg menneskelige hensyn. Dette var både mannen min og hovedverneombudet vitne til at ble sagt.