Foto: Tegning: Ole Johnny Hansen

Ikke snakk til mine barn!

KOMMENTAR: Kan man snakke til andres barn?

Jeg har barn i barnehage- og barneskolealder. Fire og snart åtte. Og det er for meg som alle andre; de er det mest dyrebare jeg har. Uten sidestykke og sammenligning. Alt annet er bare detaljer. Jeg mener også, nokså bestemt, at jeg – og vi – gjør det beste for våre barn. At vi tar valg som er gode. At vi ikke bare gir dem kjærligheten og omsorgen de skal og må ha, men også setter dem i stand til å leve sine egne liv. For det er nettopp dette det handler om. Tror jeg. Vi får barn fordi vi ønsker det. Fordi det beriker våre liv. Men når barna først er kommet, handler det meste om å sørge for at de skal ha og få det bra.

Problemet med barn er at de er nettopp det. Altså barn. De utforsker. Utfordrer. Leter etter grenser. De er så uendelig mye mer kreative enn vi som kan kalle oss voksne. Vi som har brukt hele livet på å sluse oss selv opp og ned i konformitetskanalen. Vi voksne vet ikke bare hva som er rett og galt, men vi handler instinktivt. Vi trenger ikke vite. Vi handler på refleks. Vi vet at mange vil se veldig rart på oss hvis vi går på butikken i underbuksa eller synger høylytt på bussen. Noe som også betyr at vi vet når vi beveger oss utenfor boksen. Eller lar være å handle melk og brød i undertøyet eller med genseren bak fram og sjokoladepålegg i hele fjeset.

Barn vet jo ikke dette. I alle fall ikke før noen forteller dem det. Og det er faktisk litt trist at vi voksne kveler veldig mye av den naturlig iboende kreativiteten, utforskertrangen og manglende sperrer. Det er likevel nødvendig, for samfunnet ville neppe ha fungert veldig bra hvis alle bare gjorde som de ville hele tiden. Også fordi dette handler om langt mer enn pussig påkledning eller at man bryter ut i sang når det kan passe dårlig for andre. Det blir brått litt mer alvor i det hvis man biter, slår, sparker etter eller på annen måte opptrer på et vis andre ikke applauderer. Som barn faktisk kan finne på å gjøre.

Og ja, det har hendt at jeg har opplevd dette. Det kan være helt hverdagslige situasjoner der man er med barna på en lekeplass eller står i en kø. Og både egne og andre barn oppfører seg på en måte som, på et eller annet vis, ikke er helt ålreit. Hvis det er egne barn er det en kurant affære. Men hva hvis det er andres barn? Jeg sier fra, hvis det er «ille» nok. Jeg tar det opp. Noe som ikke handler om å kjefte, irettesette eller riste dem. Slik bør man, som voksen, bare ikke gjøre. Vi må snakke med barna, ikke gi dem skyllebøtter. Det har gått av moten for lenge siden. Med god grunn.

Men, og dette er et «men» av betydelig format: Det er så visst ikke alle som mener det er en god idé at man henvender seg til andre barn enn sine egne. Ved flere tilfeller har jeg opplevd at andre foreldre reagerer på at jeg har gjort det. Enten ved å bli smale i blikket, direkte harme eller ved å si nøyaktig hva de mener. Til meg.

Det mest ytterliggående eksempelet på dette fikk jeg for et par uker siden. Jeg var ute med barna for å gjøre et par ærend i Skien sentrum. Da vi gikk i byens gågate kom det plutselig en liten kar susende. Pjokken var kanskje tre år, og før jeg visste ordet av det løp han etter min fireåring. Det jeg også oppdaget ganske raskt, var at det den ukjente treåringen oppfattet som lek, ikke ble oppfattet på samme måte som min fireåring. Hun ga utvetydig uttrykk for at hun ikke syntes dette var verken gøy eller stas, og i såpass stor grad at jeg måtte gjøre noe. Noe jeg gjorde ved å stanse den ukjente gutten. Det var ingen komplisert affære, for det var nok å strekke ut en hånd da de løp forbi. Pent, pyntelig og fullstendig udramatisk, etter mitt skjønn.

Den ukjente gutten ble nok litt overrasket over at en, for ham, helt fremmed mann hadde stanset ham i leken. Det kan jeg jo skjønne. Så stod vi der, midt i gågata, med en liten kar som begynte å gråte og jeg som så meg rundt etter guttungens foresatte. Jeg behøvde ikke speide lenge, for ytterst i synsfeltet kommer en kvinne stormende. Og hun er utvilsomt rasende. Hun konstaterer nokså høylytt at jeg har slått barnet hennes og lurer på slags fyr jeg er som holder på slikt. Jeg forsøker å snakke med henne, men slipper ikke til. Hun er totalt uvillig til enhver dialog, og tramper bort med ungen i armene.

Tilbake står jeg med en over snittet uggen følelse. Jeg har ikke for vane at voksne folk, midt i fylkeshovedstadens gågate, beskylder meg for å denge ungene deres. Mine egne unger var heller ikke spesielt høye i hatten, og ble åpenbart skremt av opptrinnet. Det var direkte ubehagelig. Ikke fordi jeg grep inn da datteren min ga uttrykk for at hun ikke ville bli løpt etter av en annen gutt. Jeg hadde gjort det samme igjen. Sju dager i uka. Jeg mente, og mener fortsatt, at det var riktig håndtert. At jeg slår barn er selvsagt det reneste vrøvl (og jeg hadde vært mindre begavet om jeg faktisk hadde gjort og skrevet om det i avisa senere).

Guttens mor var ikke engang til stede, og jeg har vanskeligheter for å tro at hun faktisk så hva som skjedde. Likevel var konklusjonen klar. Fremmed mann der, mitt gråtende barn der. Det må skyldes den fremmede mannen. Han må ha gjort et eller annet som ikke er bra mot mitt barn. Han har sikkert slått.

Episoden har fått meg til å tenke. Det hele var, mildt sagt, spesielt. Men det var også en ekstremvariant av «ikke snakk til mine barn». Her skulle det faktisk ikke være noen dialog i det hele tatt, ikke engang mellom voksne. Jeg antar at årsaken var at den andre forelderen mente at jeg hadde tatt meg friheter jeg ikke kunne ta – endog ved å være voldelig mot hennes barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg opplever at «ikke snakk til mitt barn»-tankegangen er langt mer utbredt nå enn før. Før kunne man får regulær kjeft av hvem som helst. Det var ikke noe krav at det kun var ens egne foreldre som sa fra. Nå skal man være svært varsom med å påtale uregelmessigheter. Av og til får jeg følelsen av at man simpelthen ikke skal snakke til andre barn. At det er helt ute av verktøykassen. Fordi utenforstående ikke har noe som helst med hvordan deres barn oppfører seg. At det er deres ansvar og ingen andre skal blande seg. I alle fall ikke ta på dem eller røre dem. Det er deres barn. Ikke mine. Noen mener tilsynelatende også at ens egne barn er helt uskyldige gullunger som aldri gjør noe galt. Og/eller at det som kan oppfattes som kritikk av barna egentlig er kritikk av foreldrene. At de ikke har kontroll. At de ikke har styr på egne unger. Endog at de har sviktet i passe på barna sine.

Konklusjonen er enkel: Ligg unna!

Hvis det går over styr når vi arrangerer barnebursdag hjemme, er det min plikt som voksen å si fra at «hjemme hos oss spytter vi ikke inne» (for å ta et hypotetisk eksempel). Når foreldrene kommer for å hente og spør om alt har gått greit, mener jeg det er naturlig å påpeke at den unge og lovende leverte ei klyse ut over stuegulvet og at vi snakket om det. Man skal – i alle tilfeller – ikke stå med fingrene i kors på ryggen, lyve og si at «ja da, junior har oppført seg eksemplarisk». Vi kommer ikke noe videre av det.

Det blir gjerne sagt at det trengs kun to for å lage et barn, men en hel landsby for å oppdra det. Slik mener jeg, helt oppriktig, at det også må være. Vi må være «landsbyen» alle sammen. Det kan vi være uten at vi legger oss opp i andres barneoppdragelse. Barn trenger rammer og voksne som sier fra. Da må vi som er voksne også være det. De som tjener mest på dette, er barna. En eller annen gang i livet skal de ut på egen hånd. De må forholde seg til resten av verden. Som sier fra. På godt og vondt. Hvis man har gått gjennom livet uten motstand, korreksjoner og veiledning, blir dette en vrien øvelse.

God helg, Telemark!