«Jeg blir, i verste fall, bare litt skuffet. Det gjør litt vondt»

KOMMENTAR: Odd er så dårlige for tiden at likegyldigheten er i ferd med å snike seg inn. Det er urovekkende.

Ved 19.37-tiden søndag for en liten uke siden ble jeg en smule overveldet av en nokså ugrei følelse. Jeg var lei, tenkte jeg. Rett og slett skrekkelig lei. Av å følge og ha følelser for et fotballag som snubler. Igjen. For det var det som skjedde da Mjøndalens Lars Olden Larsen klinte kula inn nede ved stolperota. Utlikning. 2–2. Odd hadde rotet bort seieren. Igjen.

Tre poeng på de siste fem kampene – og fem kamper igjen av sesongen – gjør at Odd har en ikke helt ubetydelig risiko for å rykke ned. Tolvteplass på tabellen er ikke egnet til å engasjere spesielt mange. Det vil si: Det engasjerer nokså mange. Det er – mildt sagt – mange lokale fotballsupportere som ikke er spesielt happy om dagen.

Tilskuertallene reflekterer antakelig det. Det er fritt fram for å gå på fotballkamp om dagen, god plass på tribunene og Odd har nærmest kastet billetter etter folk. Da Odd spilte i 1. divisjon i 2008, var det laveste tilskuertallet 3634. Det var hjemme mot Kongsvinger i juni. Tilskuersnittet var 5163. I Eliteserien i 2021 kom det 3728 hjemme mot Brann.

Det kan selvsagt ha med pandemien å gjøre. At det sitter ganske langt inne å gå på fotballkamp fordi det er mange folk samlet på ett sted. Men jeg tror jo ikke det. Det er noe annet og mer som ligger bak. Vi ser det her i avisen også. Det er ikke like mange som leser Odd-sakene nå. Det er snarere betydelig færre. Interessen er langt mindre.

Fotball kan være komplisert, vakkert, forferdelig, enkelt og alt innimellom. Men det handler først og fremst om å vinne. Da Drillo vant kamper med landslaget og kvalifiserte seg til mesterskap forsøkte danskene å kalle oss fjellaper som var så lite utviklet og primitive som det var mulig å være. Fordi en sentral del av spillestilen var å pole kula langt på Flo. Svært få nordmenn ofret spillestilen en tanke da Norge slo Brasil i Marseille.

Uavhengig av hvor sterke følelser man har for et lag, blir man luta lei når laget ditt ikke vinner fotballkamper. Fordi fotball, sett fra tilskuerplass, er følelser. For spillere og trenere er det åpenbart veldig mye mer. Spillesystem, rollefordeling, arbeidsoppgaver og alt annet som, for ufaglærte fotballfans, kan være temmelig kjedelig.

I ærlighetens navn: Flertallet av de som er interessert i fotball legger sannsynligvis ikke veldig godt merke til alt det «usynlige» en spiller gjør i løpet av en kamp. Det man ser, er artisteriet, vinnerviljen, råskapen, målene og taklingene som smeller.

I 2005 lå Odd nokså håpløst til etter halvspilt sesong. Ni poeng etter 13 kamper. Helt sist. Nedrykk i sikte. Så snudde det på høsten. Og selv om vi må 16 år tilbake i tid, har laget Odd hadde denne høsten brent seg fast i minnet. Rune Jarstein i mål. Espen Ruud, Pelle Nilsson, Morten Fevang og Torjus Hansén bak. Espen Hoff, Somen Tchoyi, Tommy Svindal Larsen, Christian Flindt Bjerg, Fernando de Ornelas og Patrick Suffo fra midten og framover. Blant annet.

Det et lett å bli romantisk og nostalgisk, men her var det typer. Purunge og lokale Jarstein og Ruud som vartet opp med utrolige redninger og backspill på øverste hylle. «Skogstokige» Pelle som kanskje er den beste fotballspilleren som noen gang har spilt i Odd-drakt. Fevang som gikk foran (og muligens hadde armen litt for ofte i været da han løp hjemover, for å signalisere at motspilleren var i offside), den lille driblefanten Hoff og ballgeniet Svindal Larsen.

Somen Tchoyi var et kapittel for seg selv. På så mange måter. Det er mulig han frustrerte trenerne – og av og til publikum, men det var ikke småtteri han klarte å få til med en ball. Det kunne gå gisp gjennom publikum. Lynraske «Nando» med skuddbeinet og tro på høyere makter som var – og er – så stor at han senere satset på en karriere som pastor (og Fernando de Ornelas junior nå er å finne i Storm-drakt på Kleiva).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Patrick Suffo var en åpenbaring. Det er nærmest utrolig at en så god spiller kom til Skien. Han kom riktignok ikke med kondis som holdt særlig lenge, men med egenskaper vi kanskje ikke har sett før eller etter. I tospann med Occéan ble det dynamitt.

Odd endte på niendeplass i 2005, men sesongen ble likevel magisk på et vis. Det var alt annet enn grått og trist.

Når sant skal sies, er det egentlig noe forbasket surr og rør å lengte tilbake til denne tiden. De to påfølgende årene endte med kvalik og til slutt nedrykk. Jeg hadde den tvilsomme gleden av å være på Aspmyra, som utskremt medarbeider fra denne avisen, den 12. november 2007. Såkalt playoff. Bodø/Glimt vant første kamp på Falkum. Returoppgjøret var beinkaldt. Helt håpløst. Det var klokkereint nedrykk. Jeg kommer aldri til å glemme stemningen i garderoben etter kampen.

Så kom Dag-Eilev Fagermo til klubben, og årene etter var, på mange måter, en eneste lang opptur. Hvis man lager en tabell for Eliteserien for perioden 2009-2019, ser man at Odd var landets tredje beste lag – etter Rosenborg og Molde. 1,57 poeng i snitt per kamp. Tuftet og bygget på det lokale. Kruttsterkt, rett og slett.

Jo, det ble bronsemedalje på Fagermo og VIF i fjor, men de bader ikke i suksess i år og det er litt igjen før Fagermo går på vannet på Valle. Manchester Uniteds tittelfangst etter Ferguson er rimelig skral, men det brenner voldsomt under Solskjærs bein for tiden. De ble jo «bare» nummer to i fjor …

Når det nå butter imot, er det lett å bli lei. Ikke bare av manglende poengfangst, men også av alt annet som hører med. For eksempel den såkalte spillerlogistikken. Etterpåklokskap er en presis vitenskap, men var det virkelig noen som trodde eller mente at det å hente spillere som Rasmus Minor Petersen, Vladimir Rodic og Robin Simovic skulle bli en suksess? Det var kanskje ikke mye som skulle tilsi at Bakenga kom til å bli en superhit, men han herjet. Vi kan ikke si det samme om Kastrati og Jevtovic, som kom inn da han forsvant. De har ikke akkurat pøst inn mål.

Det er lett å bli lei av å se Odd-kamper der man, et stykke ut i 2. omgang, bare venter på at den skal bli ferdig. Det er bare fotball, og man skal ikke legge for mye i det, men det er ikke så langt unna å være en smule vondt å kjenne at likegyldigheten begynner å krype stadig nærmere.

Fotball er ferskvare. I 2021 er det ingen som bryr seg om at Odd var kun målforskjell fra medalje i 2019. Hukommelsen og forskjellen på himmel, helvete og luta lei er urovekkende kort. Dessverre. Eller heldigvis. Jeg tenker at dette er fotballens natur. Og slik det må være.

Det gjør ikke saken veldig mye bedre, men det går jo også an å tenke som så at en skal være glad for at man ikke er Brann-supporter. Eller holder med en gammel storhet som Fredrikstad. Tenk så ille det må være å ha Start som sitt lag. I Kristiansand er det knapt noen som har satt en fot riktig på flere år. Opp- og nedrykk i et evig renn, økonomisk rot og bare kaos. Tenke seg til at miniputten Jerv kan rykke opp i eliten samtidig som den sørlandske fotballstoltheten strever med å ikke rykke ned til 2. divisjon. Hjelpe meg. Eller hva med gode, gamle Moss, som roter rundt i nettopp 2. divisjon. Det er ikke lenge siden Hønefoss var å regne med i eliteserien. Nå ligger de på 4. plass i 3. divisjon avdeling 2. Lyn har karret seg opp i 3. divisjon etter hvert.

Likevel: Det er farlig å tenke på at det kunne ha vært verre. Det verken kan eller skal være en hvilepute eller bortforklaring basert på at vi, tross alt, er heldige som har et ok lag i landets øverste divisjon. Men skadefryd er jo også en form for fryd. Særlig for fotballtilhengere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når Odd taper fotballkamper nå om dagen, blir jeg ikke irritert eller sint. Jeg blir, i verste fall, bare litt skuffet. Jeg er litt lei av det også, fordi det er et dårlig tegn. Jeg skulle ønske at jeg ble noe mer beveget. Dessverre er jeg alt annet enn alene om å ha det slik om dagen. Det er en smule urovekkende.

Og jeg må jo si det slik: Det er både moro og litt vondt å se Bodø/Glimt herje med Roma hjemme, for deretter å spille 2-2 på Stadio Olimpico. 1500 gule i svingen... Om Odd hadde spilt borte mot Roma, kan jeg garantere at jeg hadde vært der. Hvilken fantastisk opplevelse det må ha vært.

Den gode nyheten er imidlertid dette: Man bytter ikke fotballag. Aldri i verden. Og ja, det er selvsagt også slik at det er når det går dårlig at man trenger engasjement, ikke likegyldighet. Det er når det går trått fansen skal være der. Men er det realistisk å se for seg at stadion fylles mot Kristiansund på søndag for å hjelpe klubben til seier? Neppe. Det er ikke slik det fungerer. De fleste forstår at resten av 2021-sesongen handler om å sikre plassen og avslutte med verdighet.

For å slå knallhardt og brutalt tilbake neste sesong.

Det må gjøres en solid jobb i Odd i vinter. For egen del savner jeg typene fra 2005-høsten. Typene som kunne overraske. Typene som kunne gjøre det lille ekstra. Typene som brøytet vei. Noe litt mindre grått og trist.

God helg, Telemark!