Foto: Privat

«Jeg har verdens viktigste jobb, men kjenner meg maktesløs»

Jeg ble lærer for å bety noe i elevenes hverdag og liv. Virkeligheten har blitt veldig annerledes enn drømmen, for tidvis er lærerjobben mer som et mareritt.

I drømmen vil jeg gjøre en forskjell, men virkeligheten er at jeg strekker ikke til, jeg får ikke hjulpet alle.

Mitt ønske da jeg valgte læreryrket var å gjøre en forskjell. Jeg ville være en lærer som ble husket, som hadde en betydning i barn og unges liv. Jeg ville bli lærer for å kunne bidra til at barn og unge fikk en verdifull hverdag, og blir rustet for livet. Jeg ville bli lærer for å legge til rette for kunnskapsvekst og ha en meningsfull jobb. Jeg ville bli lærer for å kunne jobbe med mennesker, for å være med i små og store begivenheter i menneskers liv.

Jeg ville bli lærer for å undervise, en som kunne forklare og legge til rette slik at hver og en elev ville forstå og oppleve mestring. Jeg ville bli en lærer som møtte hver enkelt elev, der de er i livet. Jeg ville motivere, og være med i læringen. Jeg ville sette spor i barn og unges liv. Derfor valgte jeg lærerutdanningen, for jeg ville bli lærer. Læreryrket på sitt beste er alt dette, som lærer er du betydningsfull, og du gjør en forskjell.

For meg har virkeligheten slått inn, og virkeligheten er veldig annerledes enn drømmen. Tidvis ligner det mer ett mareritt.

Hverdagen er preget av liten tid til hver elev, et dokumentasjonskrav som stjeler tiden fra det viktigste – elevene. Store klasser og mangel på ressurser, gjør hverdagen hektisk, og tiden til den enkelte knapp. Oppgavene og oppdraget som jeg skal løse blir flere og større.

Det som i utgangspunktet er mitt viktigste oppdrag; tilrettelegge for kunnskapsvekst og læring, blir tilsidesatt av andre oppgaver. Etter mange år i yrket opplever jeg at det drar seg til med utfordrende elevsaker. Elever som utagerer, ruser seg, som er sterkt preget av mobbing, og som ikke orker å komme på skolen fordi hverdagen er for tøff.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Stadig mindre av tiden min går til undervisning, fordi jeg må løse alle disse andre oppgavene. Dette må gjøres slik at elevene får hodet klart for læring, det er kun da læring og mestring kan skje. I klasserommet sitter det noen elever som ikke får hjelp, - som ingen kan hjelpe – det finnes ikke ressurser. Hverken hos oss på skolen eller hos andre støttesystemer.

Jeg har verdens viktigste jobb, men kjenner meg maktesløs.

Frustrasjonen blir stor, og motet synker. I drømmen vil jeg gjøre en forskjell, men virkeligheten er at jeg strekker ikke til, jeg får ikke hjulpet alle.

Jeg ønsker meg mer ressurser, flere lærere med utdanning, og flere yrkesgrupper inn i skolen.

Klasserommet er fullt av elever, som alle har sin opplevelse, sin hverdag og sin familie. Sammen skal vi lage et læringsmiljø som legger til rette for trivsel og læring for alle. Det er et stor spenn mellom å ivareta de elevene med de største utfordringene, og de andre elevene i klassen. Alle skal ha et trygt og godt læringsmiljø, som bidrar til motivasjon, trygghet og mestring. Dette spennet klarer jeg ikke å dekke, det er for stort. I skolen har vi ikke midler, og vi har ikke nok folk. Denne virkeligheten sliter, på meg og på min motivasjon for yrket.

Denne virkeligheten bidrar ikke til at flere velger å bli lærere. Denne virkeligheten bidrar ikke til at lærere blir værende i yrket eller at lærere anbefaler yrket til sine barn, og mangelen på lærere vil øke. I denne virkeligheten får jeg i mindre grad utført mitt viktigste oppdrag – undervisning, for å ruste elevene for hverdagen og livet.

Spriket mellom politikernes løfter i Hurdalsplattformen og KS sine prioriteringer i tariffoppgjøret føles overveldende. Vi har en arbeidsgiver som mangler ambisjoner for norsk skole og som underkommuniserer utfordringene med lærermangel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Signalet som sendes er at lærere ikke er viktige, jeg er ikke viktig. Elevene er ikke viktige. Noe må skje! Lærerne er den avgjørende ressursen for å gi barn og unge læring, mestring og trivsel i hverdagen og i livet. Skal dere satse på elevene, må dere satse på lærerne! Det er nok nå!

LESERINNLEGG: Ida Kaspara Oterholt, Gunn Tonje Listaul, hovedtillitsvalgte i Utdanningsforbundet i Skien Foto: Privat