Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin.

«Jeg tror vi alle kjenner på en koronatretthet nå»

Det er farligere å kjøre bil enn å la seg vaksinere mot korona. Ta vaksinen! Den er veien til et normalt liv.

2020 har vært et uår, sa statsministeren i sin nyttårstale nylig og henviste både til viruspandemien som har rammet en hel verden, samt til det forskrekkelige leirraset i Gjerdrum rett før nyttår. Vi hadde så vidt startet vaksinasjon mot koronaviruset, og en viss optimisme begynte å bre seg. Så opplever vi en raskatastrofe vi knapt kunne forestille oss. Et virkelig mareritt for de berørte, men også en hendelse som skaper usikkerhet og utrygghet for mange andre som lever og bor i tilsvarende områder. Raset gikk på flatmark og ikke i hva vi til vanlig tenker på som rasutsatt område. Huttetu, jeg er svært spent på hva geologene kommer fram til av vurderinger når det gjelder andre områder hvor hus er bygget på tilsvarende masser.

På tredje nyttårsdag minner statsministeren oss så på at uåret slett ikke er over, i det hun igjen presenterer nye, omfattende koronarestriksjoner. De nærmeste 14 dagene bør vi blant annet unngå å ha gjester i hjemmet, vi bør vente i 14 dager med private besøk. Alle organiserte fritidsaktiviteter, idrettsaktiviteter kulturarrangementer og livssynssamlinger innendørs anbefales med få unntak utsatt i 14 dager. Jeg frykter dessverre at disse forsterkede restriksjonene vil være nødvendige noe lenger, men jeg håper jeg tar feil.

De siste døgnene har vi også sett uvirkelige scener i USA som resultat av blant annet en farlig og uskikket president. Vi får håpe dette var slutten på en periode og ikke starten på en videre eskalering av motsetningene.

Jeg tror vi alle kjenner på en koronatretthet nå. Vi har vært forsiktige i mange måneder. Vi har vært lydige og fulgt myndighetenes anvisninger, levd på sosialt sparebluss og ventet på vaksine og bedre tider. Så er vaksinen rett om hjørnet. Men så har vi altså igjen sett en smitteøkning som gjorde det nødvendig med nye restriksjoner. Som en straff etter julens gleder. Pokker ta!

Men vi har ikke noe valg. Vi må ta dette også. Og på tross av denne skuffelsen tror jeg fortsatt at det ved inngangen til det nye året er grunn til mye optimisme. Regjeringen har stort sett fått ståkarakter for sin håndtering av pandemien. Og vi skal prise oss lykkelige over at vi har hatt ansvarlige politikere som over lang tid har bygget opp en utrolig reserve i landet vårt. Oljefondet er ufattelig stort, det tilsvarer at vi alle i dette landet har om lag to millioner kroner på bok. Det er mye penger, og det gir oss spillerom for ulike kompenserende tiltak.

Pandemien har på ingen måte truffet folket likt. I mitt daglige arbeid ser jeg enslige, ensomme og sårbare personer som lider på en måte som mange ikke er i stand til å fatte. Viktige møteplasser er borte. Vi enser knapt hverandre, passer på én-meter’n i butikken og kjenner nesten ikke folk igjen bak ansiktsmaskene vi bærer. Vi går gjennom en sosial, taktil og kulturell tørke som vi tidligere knapt kunne forestille oss. For ikke å snakke om permitteringer og den usikre framtida mange i utsatte bransjer går mot.

Så er vi på en måte blitt vant til den sosiale distansen også. Vi reagerer med undring på gamle bilder, for eksempel over hvor nær hverandre vi står, og hvor mange som er samlet på små arealer. Men det er endelig lys i tunnelen. Vaksinasjonen er i gang. Utsatte helsearbeidere har etter min oppfatning nå heldigvis rykket fram i prioriteringskøen. Jeg har aldri skjønt logikken i at en rekke pandemitiltak har vært begrunnet i at vi må holde helsetjenesten operativ for å kunne ta oss av syke mennesker, samtidig som de samme pasientnære og smitteutsatte helsearbeidere skulle bli nedprioritert når vaksinen først kom. Men nå er vaksinen her, og jeg håper de mest utsatte og sårbare av både helsepersonell og andre kan bli vaksinert i nær framtid.

Så får vi også håpe at nye varianter av viruset ikke vil forkludre dette bildet for mye, og at vi kan gå mot en nokså normalisert sommer og høst. En ny mutant som er mer smittsom enn den vi kjenner, har meldt sin ankomst og skaper usikkerhet. Derfor er det ekstra viktig å holde ut restriksjoner og reguleringer en stund til.

Så registrerer jeg at mange er skeptiske og usikre på om de vil la seg vaksinere. Mange er redde for at vaksinen kan være farlig. Og det er jo slik at medisinske tiltak som virker, også kan ha bivirkninger. Et storstilt internasjonalt samarbeid har brakt fram effektive vaksiner mot viruset på rekordtid. Og bivirkninger er fortløpende undersøkt og registrert. Vaksinene kan ha milde og forbigående bivirkninger som ømhet og hevelse på injeksjonsstedet, tretthet, hodepine, muskelsmerter, frysninger, leddsmerter og feber som alle andre vaksiner. Noen få kan få mer kraftige lokale og generelle bivirkninger. Men sjeldne bivirkninger kan heller ikke utelukkes. Om vaksinene er effektive mot nye virusmutanter, er foreløpig noe usikkert.

Jeg diskuterer dette ofte med pasientene mine. Vi vet at vi står overfor en potensielt farlig sykdom, spesielt for utsatte grupper. Sykdommen er selvfølgelig langt farligere enn vaksinene. Til personer som kvier seg for vaksinen, spør jeg ofte: kjører du bil? Vi vet det kan være farlig, årlig dør ca 100 personer i Norge i trafikken. Men vi velger å bruke bilen likevel fordi nytteverdien er så stor.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og slik er det med vaksinen: den samlede nytteverdien er stor, faren for alvorlige bivirkninger er svært liten. Ta vaksinen. Den er veien ut av alle restriksjonene vi plages med. Den er veien til et normalt liv. Jeg vaksinerer meg så snart jeg får anledning.

Det er farligere å kjøre bil, så kjør forsiktig.

Godt nyttår!