Foto: Ole Johnny Hansen

Kan det være sant?

KOMMENTAR: Kan vi lage saker der det hevdes ting som er helt på siden av det vi faktisk vet?

Den siste uken har vi hatt noen interessante diskusjoner i redaksjonen. Jeg må innrømme at jeg har gått noen runder med meg selv. Som det heter. Og det tror jeg er både sunt, bra og nødvendig. Det er særlig to saker vi har laget, som har vært gjenstand for betydelig diskusjon. Som med mye annet er det mange hensyn å ta, også i journalistikken, men hvis det er én rettesnor som er litt tykkere enn andre, må det være denne: Det som står i avisen skal være sant.

Så opptatt har jeg vært av dette at til og med aprilspøkene har kommet til opphør. Ganske enkelt fordi det strider mot helt sentrale prinsipper å dikte opp en sak som har til hensikt å villede folk. Så hender det at vi bommer. At det kanskje ikke var helt slik eller sånn eller at det var upresist. Det har som regel å gjøre med at summen av tilgjengelig informasjon ikke tegnet et godt nok bilde eller en ren, skjær misforståelse. Jeg tør påstå at ingen journalister eller redaktører går på jobb for å bevisst forlede eller lure leserne sine. Årsaken er åpenbar: Da står vi uten jobb, før eller siden. Det er få som vil lese en avis hvis man vet at man ikke kan stole på det som står i den. Å fabrikkere saker uten rot virkeligheten, med viten og vilje, er en relativt sikker vei til arbeidsledighet. Dette reflekteres også i pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten. «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte,» heter det i plakatens punkt 3.2.

Saken som skapt mest hodebry og diskusjoner denne uken, er saken vi publiserer i dag, som omhandler Lunde-kvinnen Kate Thorvaldsen. Hun forteller at hun har hatt flere møter romvesener, inkludert at hun fikk besøk på soverommet som treåring og ble plukket opp i en slags farkost som tiåring. Hun mener at hun har en solid bunke implantater i kroppen og at hun tidligere har levd liv som «gal samurai, indianer, japaner og italiener».

Jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg umiddelbart vurderer dette som det reneste eventyr og vrøvl. Jeg fester simpelthen ikke lit til det, som det heter i rettssalene. Jevnt over er det vitenskapen som forteller oss hva som kan være sant og ikke. Og her sliter universalister som Thorvaldsen og andre som har vært på tur med UFO. Det hun hevder og – ikke minst tror på - er ikke bare vanskelig å dokumentere; det er udokumentert. Det går ikke an å kontrollere det hun sier.

Den andre saken publiserte vi søndag kveld og i mandagens papiravis, etter at vi hadde besøkt Kristent Sionist Senter, som hadde sommerstevne på Kjørholt gård. I og for seg nokså udramatisk, men substansen er noe utenfor boksen, om vi kan si det slik. Her var Visjon Norge-topp Jan Hanvold på besøk og det ble talt i tunger. Det siste inngår i kategorien karismatiske nådegaver, og det er ikke fritt for at veien er kort til helbredelse, bønnesvar og demonutdrivelse. Når dette kobles med den uhyre omstridte Hanvold, som har fått en flodbølge av kritikk over seg etter å ha lagt for dagen en høyst alternativ tilnærming til koronapandemien og – ikke minst – et evig og intenst mas om penger, blir dette spesielt. Jeg tror nok, om jeg skal være ærlig, at andelen kristne som vil assosiere seg med Hanvold er relativt liten. Det er også mange Israel-venner som ikke er komfortable med merkelappen «kristen sionist».

Det er slett ikke noe galt i å være verken Israel-venn eller sionist, men jeg er tvilende til at løsningen på Midtøsten-konflikten (og svaret på nokså mange andre spørsmål) finnes ved at man legger til grunn at bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Her er det nemlig potensial for nokså mye ugreit. Særlig hvis man leser Det gamle testamentet nøye. Her heter det at man, hvis to karer slåss, «uten skånsel» skal hugge hånden av konen dersom hun «kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene». I moderne rettssaker er det heller ikke slik at «dersom den skyldige skal straffes med slag, skal dommeren la ham legge seg ned, og i hans nærvær skal de gi ham så mange slag som han fortjener etter den urett han har gjort» (maks 40, vel å merke). Vi har også sluttet å føre «ustyrlige og trassige» sønner som ikke adlyder foreldrene til byporten for å steine dem til døde. For å nevne tre vilkårlige eksempler fra femte mosebok. Da har jeg ikke engang nevnt at skallede menn med hudsykdommer skal flerre av seg klærne og rope ut «uren, uren!» eller at «når en mann selger sin datter som trellkvinne, da skal hun ikke gis fri som trellene». Det er relativt åpenbart at religiøse tekster må tolkes. Noe det åpenbart er betydelig rom for og varianter av.

Så, hvorfor skriver vi om folk som møter romvesener, taler i tunger eller er overbevist om noe som utvilsomt er på kant med vitenskap og gjengse oppfatninger? Det enkle svaret er at det er fordi dette finnes. Det mer kompliserte svaret er at jeg mener at vi, som avis, må ha en vilje til å løfte blikket og være åpne for at det er mulig å se på verden på andre måter. Hvis alt skal strømlinjeformes og gå gjennom et filter som sørger for at noen eier sannheten og endog definerer hva som er politisk korrekt og ikke, er vi garantert et fattigere samfunn. Det vil dessuten være en grov fornærmelse å anta at enhver leser er ute av stand til å selv reflektere kritisk over hva som står i en avis. Det er selvsagt ikke slik at alle Vardens lesere blir hellig overbevist om at det finnes romvesener bare fordi vi lager én sak om en kvinne som mener at de finnes. Vi har skrevet mye om den påståtte sjøormen i Seljord, som noen også har forsøkt å finne med høyst vitenskapelige midler. Tror du at den finnes? Jeg gjør ikke det.

Vår oppgave er åpenbart å være kritiske overfor de framsetter påstander som Kate Thorvaldsen eller Jan Hanvold. Noe jeg også mener at vi er. – Vi lever i et fritt land, da må vi tåle kritikk, sa Hanvold til Varden forrige helg. Ja, nettopp. Eller som Thorvaldsen sier: - Det blir fort lett å latterliggjøre sånne som meg.

La oss derfor og heller være kritiske overfor hverandre. Og snakke om det. Belyse det. Fortelle. Bare slik blir vi alle litt klokere. Selv om det er annerledes. Vi må være villige til å akseptere, forstå og forholde oss til at ikke alle mennesker er like. At det er mulig å ha forskjellige perspektiver. Uten dette blir vi et flatt, livløst og bedrøvelig samfunn.

Så kan man spørre seg om det går en grense? Og det gjør det, åpenbart. For å sette det på spissen: Jeg konstaterer at enkelte villfarne folk hevder at holocaust aldri fant sted, for eksempel. Da er vi over i en kategori der det man påstår danner grunnlag for noe langt mer ugreit. Noe som, enten direkte eller potensielt, går ut over andre. Folk som prater med hat i munnen trenger ikke talerstoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For tiden leser jeg Hans Roslings utmerkede bok Factfullness. Rosling var en svensk lege og professor i internasjonal helse ved Karolinska Institutet som viet den siste delen av sitt liv til å fortelle om hvordan verden egentlig er. Han dokumenterte grundig at folk over hele verden har en gal oppfatning om helt grunnleggende faktum. Altså at alt bare blir verre og verre. Hvilket er helt feil. Verden går stadig framover. Som at andelen fattige i verden er blitt halvert på 20 år, at 80 prosent av verdens ettåringer er vaksinert mot en eller annen sykdom, at antall dødsfall forårsaket av naturkatastrofer har minket og blitt mer enn halvert de siste hundre årene, og så videre. Selv høyt utdannede folk og statsledere tar grundig feil, viser Roslings undersøkelser.

Hvorfor? Sannsynligvis, mener Rosling, fordi vi alle går rundt med våre egne, subjektive oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen. Som igjen påvirker hvordan vi forholder oss til fakta. Det vi tror, overskygger det vi vet og begrenser antagelig evnen og viljen til å utvide sine egne perspektiver. Og det vi tror er ganske ofte ikke riktig. Samtidig som det må være lov å tro. På det meste og at vi – tross alt – blir litt klokere av å utvide horisonten noe. Inkludert å lese en sak eller to der det hevdes ting man ikke tror på.

God helg, Telemark!