Foto: Ole Johnny Hansen

Kan jeg gå av med pensjon når jeg fyller 70 år i 2050?

KOMMENTAR: Staten raner og stjeler fra pensjonistene, hevdes det.

«Det er pensjonistenes egne innbetalte penger staten tar. I andre sammenhenger kalles dette tyveri.»

Setningene over er hentet fra et leserinnlegg. Riktignok i en annen avis enn denne, men ganske ferskt. Og antakelig relativt dekkende for hva ganske mener. «Stopp pensjonsranet!» «Pensjonisttyveriet fortsetter!». «Aldersdiskriminering som system,» skriver lederen i Arbeiderpartiets seniornettverk i Vestfold, Steinar Gullvåg, i et innlegg i Østlands-Posten.

«Siden 2014 har regjeringen og stortingsflertallet redusert gjennomsnittspensjonistens kjøpekraft med 47 373 kr i forhold til prisveksten!» skriver han videre, før han hevder at «pensjonistene er i realiteten umyndiggjort». Det er den såkalte underreguleringen det er snakk om. Som, kort oppsummert, innebærer følgende: Hvert år justeres alderspensjonen i takt med lønnsveksten, før den reduseres med 0,75 prosentpoeng.

En ikke helt ubetydelig andel av Vardens lesere mottar alderspensjon. Sånn sett hadde det sikkert vært en idé å gå i en stor sirkel rundt akkurat dette temaet. Men det er ikke til å komme fra at saker har flere sider, og akkurat pensjon har behov for flere perspektiver. Så kan man innvende at det er lett for meg å si, som er 40 år og har god gasje, brukbar (privat) pensjonsordning og lenge igjen til det blir aktuelt å legge pennen på hylla. Håper jeg.

La oss starte med en liten repetisjonsøvelse. Den siste pensjonsreformen trådte i kraft i 2011. Pensjonskommisjonen pekte, blant annet, på følgende:

… utfordringene knytter seg særlig til pensjonssystemets langsiktige bæreevne. Økonomien i folketrygden vil komme under økende press som følge av svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige ytelser og stigende levealder blant pensjonistene. Mens en 67-åring i gjennomsnitt kunne forvente å leve i 14 år da pensjonsalderen ble senket til 67 år i 1973, vil dette kunne øke til 22 år i 2050. Uten reformer i dagens system vil dette kunne bidra til mer enn en dobling av folketrygdens utgifter til alderspensjoner fram til 2050 regnet som andel av verdiskapingen i samfunnet, fra 6 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2003 til 15 pst. i 2050.

Det er mulig det høres brutalt ut, men den såkalte underreguleringen er et rent innsparingstiltak som har til hensikt å bremse veksten i statens pensjonsutgifter. Verken mer eller mindre. Så kan man spørre seg om hvorfor det er slik. Har man ikke, gjennom et langt liv, betalt skatter, avgifter og trygdeavgift i dyre dommer?

Jo, selvsagt. Alle betaler. Men det vi betaler inn til fellesskapet er ikke til hver og en av oss. Det er til fellesskapet. Vårt system er ikke innrettet slik at vi betaler inn på en «sperret konto» der pengene står til vi får bruk for dem. Det simpelthen ikke slik det fungerer. Pensjonsforsker Axel West Pedersen har formulert det slik:

De fleste rike demokratier i og utenfor Europa har velutviklete offentlige alderspensjonssystemer basert på løpende finansiering, der den yrkesaktive befolkningen betaler for pensjonene til den aktuelle pensjonistgenerasjonen gjennom innbetaling av trygdepremier og skatt.

Sagt på en annen måte: De som er i jobb i dag er de som betaler for foreldregenerasjonen. I praksis er pensjon en løpende driftsutgift på statsbudsjettet, på samme måte som utgifter til skoler, barnehager, sykehus, veier og forsvar.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Når antallet eldre øker i forhold til den yrkesaktive befolkningen, som følge av forskyvninger i størrelsen på fødselskullene og som følge av økninger i levealder, er det i prinsippet tre hovedalternativer å velge mellom,» skriver West Pedersen og viser til at man kan 1) øke skattetrykket på de yrkesaktive, 2) senke nivået på (de årlige) pensjonene eller 3) øke den effektive pensjonsalderen slik at ikke det gjennomsnittlige antallet år som alderspensjonist øker like raskt som forventet levealder.

Dette blir jo valg man må ta, for alle har krav på pensjon. Spørsmålet er hvor mye og over hvor lang tid. Noe som utvilsomt har vært – og er – en sentralt i debatten om pensjon. Det som ikke har vært like framtredende er hvem som skal betale for dette.

Jeg er helt sikker på at ingen er uenige i prinsippet om at vi skal ta vare på dem som har bidratt gjennom et langt liv. Dette gjør vi gjennom en fellesskapsmodell. Som vi har i dag. Utfordringen er selvsagt at den må finansieres, og det kan bli krevende å overbevise både dagens og kommende yrkesaktive generasjoner om at de må jobbe svært mye lenger – og få mindre i pensjon selv.

For å sette det på spissen: Mange av dagens unge ville kanskje sett på det som litt underlig at de som er pensjonister i dag omtaler underreguleringen som ran, tyveri og det som verre er – når de selv må jobbe lenger og – etter alt å dømme – få mindre selv. Dette utfordrer ikke bare den såkalte generasjonskontrakten, men legitimiteten som velferdsstaten er bygget på.

Men, og for å være helt ærlig: Jeg mistenker at folk på min alder og nedover tenker så lite på pensjon at vi ikke er veldig klar over problemstillingen. Vi forventer nok dessert, vi også, men det er ikke sikkert at vi er klar over at det er barna våre som må betale for den.

En relatert problemstilling er hva annet velferdssamfunnet forventes å stille opp med når vi blir litt opp i årene. Alle vet de som er eldst også er de største «forbrukerne» av helsetjenester. Vi lever lenger, og presset på kostbare helsetjenester øker. Det må betales, dette også.

Heldigvis har de fleste pensjonister i Norge relativt grei økonomi. Spesielt lukrativt er alderspensjon som sådan ikke. Det vonde med dagens ordning, som også vil bli krevende i framtiden, er ytelsene for dem som – av en eller annen grunn – har vært utenfor arbeidslivet i hele eller store deler av livet. De såkalte minstepensjonistene. Typisk en kvinne som har vært hjemme med barna og prioritert familielivet. Man har lagt en formidabel innsats, men uten såkalt pensjonsgivende inntekt. Og så sitter man igjen med minstepensjon som gjør at man – per definisjon – har lavinntekt. Som er et finere ord for fattig.

Dette står i skarp kontrast til det faktum at det er de som er i 60-årene som – i snitt – er de rikeste her i landet. En husholdning med personer i 60-årsalderen i Norge hadde, i 2017, verdier for nesten 4,5 millioner kroner, ifølge NOVA. Mye skyldes at 94 prosent av alle nordmenn over 60 år eier sin egen bolig. 44 prosent av nordmenn i 60-årene eier en hytte, ifølge de samme NOVA-forskerne. 15 prosent har endog en bolig nummer to.

Det er, med andre ord, ikke uten grunn at forskerne kaller de som er født i årene etter 2. verdenskrig for «the lucky few». Det er ikke spesielt urealistisk å anta at dagens «gjennomsnittlige pensjonist» kommer til å være blant de best stilte i historien. Uten at det gjelder alle. Selvsagt ikke.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg fyller 70 år i 2050. Hvis jeg kommer dit, vel å merke. Kan jeg gå av med pensjon i 2050? Det avhenger av hva jeg har spart opp selv, men det er all mulig grunn til å tro at 70 år er i tidligste laget for en som er født i 1980. Jo, vi blir stadig eldre, men så må vi også jobbe lenger også. Jeg er spent på hvordan debatten om pensjon kommer til å være da. Det er ikke utenkelig at debatten vi har i dag kan bli omtalt som en mild bris.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen