Hvilke vurderinger tar pressen i saker som omhandler partnerdrap og partnervold?

Spørsmålet fikk jeg da jeg ble invitert av Norsk journalistlag Telemark til å delta i en panelsamtale som omhandlet partnerdrap og partnervold denne uka.

Et viktig tema, som dessverre har blitt aktualisert gjennom en bølge av partnerdrapssaker i Norge i inngangen av 2024. Fra scenen fortalte Birgitte Hofsten sin historie fra et voldelig ekteskap, om konsekvensene hun lever med i dag og hvorfor hun legger kreftene sine i kampen for økt bruk av omvendt voldsalarm. Historien hennes gjør uslettelig inntrykk.

Før arrangementet startet, møtte jeg en pensjonert journalistkollega. Hun fortalte om journalistikken på 80-tallet, en tid da partnervold fortsatt var et tabubelagt tema. Politiet og pressen omtalte partnervold som «husbråk», sakene ble som regel redusert til notiser i papiravisa.

Det står i sterk kontrast til hvordan mediene omtaler disse sakene i dag. Heldigvis.

Så hva er egentlig vurderingene vi i pressen gjør i dag? Dét er et spørsmål det ikke finnes et generelt svar på, fordi alle saker er forskjellige. Men ofte har jeg tenkt at leserne skulle hatt mer innsikt i hvordan journalistikken blir til, og hvilke presseetiske diskusjoner vi i redaksjonen har før vi publiserer.

Ikke alle vet at for eksempel kravet om samtidig imøtegåelse er et viktig prinsipp i presseetikken. Kort fortalt innebærer det at den som utsettes for alvorlige anklager i en sak, skal ha muligheten til å svare på påstandene i samme sak. Det gjelder også når vi intervjuer voldsutsatte kvinner.

Da Vardens journalist inngikk intervjuavtale med Birgitte Hofsten, var premissene klare: Vi kunne ikke lage saken om hennes historie uten at den dømte eksmannen ble kontaktet og fikk muligheten til å svare på påstandene om ham. Samtidig måtte vi vurdere om det var omstendigheter rundt Birgitte som tilsier at hun bør anonymiseres mot sin vilje. Det mener vi at det ikke er.

Når drapsalarmen går i Telemark, mobiliseres det for fullt i Varden. Da melder mange journalister seg til tjeneste. Vi vet at informasjonsbehovet er stort i disse sakene, drap skaker opp lokalmiljøet og skaper frykt. Som regel sitter vi på langt flere opplysninger enn vi publiserer, og må løpende ta kompliserte presseetiske avgjørelser under tidspress. I alle drapssaker og dødsulykker er «Er pårørende varslet?» et av de første og viktigste spørsmålene vi stiller politiet. Hvis ikke pårørende er varslet, legger det klare føringer for oss. Her er presseetikken klokkeklar. Det er politiets, og ikke medienes, oppgave å gi pårørende beskjed om at de har mistet en av sine nærmeste. De skal ikke få vite det gjennom et tilfeldig besøk på Varden.no.

Når pårørende ikke er varslet, er vi ekstra varsomme og tilbakeholdne. Leserne ser ikke oss redaktører og journalister, når vi står omkranset rundt en PC-skjerm mens en frontsjef sirlig beskjærer eller sladder et bilde. Før bildet publiseres, må vi være sikre på at vi ikke har oversett identifiserende detaljer. Diskusjonene dreier seg også om hvilke opplysninger som er relevante og bør gjøres kjent. Skal vi oppgi alder på, eller relasjonen mellom, de involverte? Skal vi bruke gatenavn, bydel eller kommune i omtalen av åstedet? Svaret vil variere fra gang til gang.

Navn på avdøde etter ulykker og drap er offentlig tilgjengelig informasjon. Avgjørelsen om navnet skal publiseres, tas av redaktørene. At navn på avdøde blir kjent, bidrar til å menneskeliggjøre de som har mistet livet i ulykker eller av vold. Det kan også forhindre spekulasjoner og ryktespredning, som ofte kommer i kjølvannet. Men noen ganger kan det være uklare eller belastende forhold ved saken som tilsier at vi ikke identifiserer avdøde. Vi må vekte behovet offentligheten har for å vite opp mot pårørendes behov for å skjermes. Jeg skal ikke legge skjul på at dette kan være vanskelige avgjørelser å ta.

Journalistikken og presseetikken har vært gjennom store endringer. Å kalle partnervold for «husbråk» er helt utenkelig for oss som jobber i media i dag. Modige kvinner, som har våget å stå fram og gi innsikt i hva partnervold er, har hjulpet oss til å forstå mer. Og kanskje er det på tide at vi lar oss inspirere av deres åpenhet. For det hadde ikke skadet om flere visste hvordan journalistikken blir til.