Jeg kjente tårene presse på torsdag kveld, der jeg satt på Kafé K og hørte Lemlem fortelle, på Vardens kvinnevorspiel, om sin hverdag som papirløs flyktning.
Om hvordan norske myndigheter vil kaste henne ut av landet. Om usikkerheten hun og barna opplever. Om hverdagen hun har på Gulset i Skien, sammen med barna Lucas (8), Elias (5) og Thomas (4) og mannen Tedros.
Der alle i familien er norske statsborgere. Bare ikke Lemlem. Hun kan ikke være i Norge, men har ikke noe sted å dra.
Det var sterkt. Jeg ble ordentlig beveget. Og jeg kjente på kontrastene jeg har opplevd denne uka.
Utsolgt og stinn brakke - se Vardens kvinnevorspiel her!
Ved 23.20-tiden mandag kveld ble jeg oppringt. Vedkommende som ringte innledet med å si at «dette er en jævlig kjip samtale å ta», før jeg fikk overlevert budskapet:
Han var blitt kontaktet av en person som ønsket å drepe meg.
Dagen etter ble dette konkretisert til at en person ville «knerte» meg. I tillegg til at Varden-bygget skulle «brennes ned».
Som avisredaktør får man høre mye rart. Enkelte er såpass friske i tilbakemeldingene at jeg ber dem om å legge på og ta fem minutter med frisk luft før de ringer tilbake. Simpelthen fordi det veldig sjeldent er særlig konstruktivt (for noen) med hårfønere.
Likevel: Vi i mediene stiller spørsmål til, kritiserer og legger til rette for kritikk av andre. Det skulle bare mangle at vi fikk tilbakemeldinger, spørsmål og kritikk i retur.
Rene trusler er noe annet og hører ikke hjemme.
Vi i mediene er ikke viktigere enn andre, men det er et reelt problem at journalister og redaktører blir truet fordi vi gjør jobben vår. Så sent som i januar i år presiserte riksadvokaten at «påtalemyndigheten skal bidra til å sikre en fri og uavhengig presse ved å sørge for adekvat etterforsking og nedleggelse av tilstrekkelig strenge påstander for domstolene ved trusler eller vold mot representanter for pressen» – fordi «i et demokratisk samfunn er dette av grunnleggende betydning».
Jeg opplever også at politiet tar dette på største alvor. Etterforskning er satt i gang og sikkerhetstiltak er iverksatt. I Varden og vårt eierkonsern, Polaris Media, har vi også rutiner for slike hendelser.
For meg handler dette om at noen ønsker å påvirke det vi gjør. Det skal de ikke lykkes med. Vi er – og skal være – åpne for innspill, tilbakemeldinger og kritikk, men ingen skal noen gang true oss til å endre vår journalistikk. Det kommer ikke til å skje.
Men slike hendelser kan endre rammevilkårene for å bedrive journalistikk. Et konkret eksempel på dette var nevnte Vardens kvinnevorspiel på Kafé K på torsdag. Samtlige 300 billetter ble revet bort på ett døgn – og vi måtte gjøre vurderinger rundt avviklingen av dette. Noe av det vi valgte å gjøre, var å engasjere vektere som var til stede.
Vi endret ikke arrangementet. Det gikk som planlagt. Men med noen tilpasninger i bakkant.
Det var et pussig sammenfall i tid, men denne uka saksøkte jeg også staten. Det vil si: Stiftelsen Tinius, som dominerende eier i mediekonsernet Schibsted, går til søksmål mot staten for de nye overvåkingslovene – og jeg er saksøker sammen med Tinius.
Etterretningstjenesten er blitt gitt anledning til å bedrive såkalt tilrettelagt innhenting, det vil si mulighet til å samle inn, lagre og lese all datatrafikk som krysser den norske grensen.
Det omfatter også kommunikasjon mellom personer som befinner seg i Norge, ettersom det aller meste av elektronisk kommunikasjon i Norge går via utenlandske servere. Dette innebærer at informasjon om store deler av privat kommunikasjon mellom personer som befinner seg i Norge og det meste som personer i Norge foretar seg på internett kan samles inn, lagres og leses av norske myndigheter.
Konsekvensen av E-tjenestens nye overvåkingshjemmel, er at store deler av norske borgeres digitale liv kan bli hentet inn og lagret av norske myndigheter. Denne krenkelsen av retten til privatliv og personvern henger nært sammen med pressens kildevern, ettersom hvem som helst kan være pressens kilder, og fordi den omfattende digitale overvåkingen fører til at det ikke lengre vil være mulig å ha tillit til at digital kommunikasjon med journalister er fortrolig.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er også i ferd med å få for vide fullmakter, mener vi som står bak søksmålet mot staten, ved at PST nå får anledning til å «støvsuge nettet for all informasjon og lagre det, uten klare avgrensinger».
– Dette vil åpenbart føre til at folk blir mer forsiktige med å ytre seg og det vil svekke den offentlige samtalen og dermed også journalistikken, sier generalsekretæren i Norges presseforbund, Elin Floberghagen, til Bergens Tidende.
Dette er også noe jeg mener er blant de helt sentrale rammevilkårene for journalistikken. I tillegg til det helt åpenbare med at det, i en demokratisk rettsstat, skal være slik at det er borgerne som overvåker myndighetene – og ikke omvendt.
I Lemlems hjemland Eritrea er det ikke pressefrihet i det hele tatt. Det er, strengt tatt, ikke et fritt land overhodet. Landet er nummer 174 av 180 på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Det er et diktatur. Og journalister fengsles, selvsagt. Et av de mest kjente eksemplene er den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak. Han har vært fengslet i Eritrea siden 2001. Uten lov og dom. Fordi han skrev om en politisk gruppe som krevde demokrati i landet.
I Eritrea er det ikke rammevilkår for noe som helst.
Visst protesterte jeg da politiet ville beslaglegge en del av vårt innhold i april i fjor, men det kunne jeg gjøre uten konsekvens for min person og sikkerhet, men ikke bare det: Det er det samme politiet som i dag følger meg opp, beskytter Varden og meg og etterforsker truslene.
De tar det på største alvor. Selv om vi kritiserer dem. Og endog går til søksmål.
Vi vet ikke hvor heldige vi er, vi som bor i fantastiske Norge.
God helg, Telemark!