Man skal lete godt for å finne en religion der nestekjærlighet ikke er et helt sentralt poeng. «Du skal elske din neste som deg selv,» heter det i 3. Mosebok. «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre. Dette er hele jødedommens essens – gå og lær,» var et av visdomsordene til den innflytelsesrike rabbineren Hillel. «Skad ingen, slik at dere ikke skades,» sa profeten Muhammed.

Den gylne regel, som de tre sitatene over er varianter av, er helt sentral i alle religioner.

Og jeg klarer ikke å la være å tenke på disse ordene nå. Særlig ikke etter at jeg var i kirken torsdag morgen. Anledningen var julegudstjenesten til Bratsbergkleiva skole. Sønnen min gestaltet en av de tre vise menn i framføringen av juleevangeliet.

Du kan tro jeg var stolt, der jeg satt. På bakerste rad i en fullsatt Skien kirke.

Men jeg ble også grepet av en helt grusom følelse. Av sorg. En nokså overveldende mangel på evne over å glede meg over julens budskap. Om fred. Om barnet som ble født i Betlehem.

Dette barnet er blitt så viktig for så mange. Som frelseren.

Ære være Gud i det høyeste. Og fred på jorden for mennesker som gud har glede i.

Det er ikke rare svippen fra Betlehem til Gazastripen. Ti mil. Det er like langt som fra skisportens vugge i Morgedal til Skien som fra byen der krybben var til landområdet og folket som bombes sønder og sammen.

Det skjedde ikke i de dager. Det skjer nå.

Religion spiller en stor rolle i konflikten mellom Israel og Palestina, men det skal sies at jøden Jesus Kristus spiller en temmelig marginal rolle i jødedommen og et land der ikke mer enn et par prosent er kristne. Det er ikke juleferie i Israel.

Men jeg lurer jo på hva han ville ha sagt om det som nå utspiller seg i hans nabolag.

Det er et gigantisk paradoks at en relativt stor andel av verdens befolkning tror på et fredsbudskap som ble skapt i et land som nå er i ferd med å redusere et annet land og folk til grus, støv og ingenting.

Det blir gjerne sagt at konflikten er «komplisert». Jeg har sagt det selv også. Mange ganger. Og det er den sikkert. Men vi kan gjøre noe enkelt også. Om noen skulle tvile på om islamistene i Hamas bedriver terrorisme, er det bare å se på angrepene og grusomhetene den 7. oktober.

Vi kjenner fortsatt ikke alle detaljene, men stadig mer tyder på at hele spekteret av faenskap ble tatt i bruk da flere tusen Hamas-krigere tok seg inn i Israel og drepte for fote. Blant annet på en musikkfestival. Sivile ble lemlestet, voldtatt og drept i hjemmene sine. Mens det regnet raketter over Israel. Dette er massedrap og krigsforbrytelser.

Ikke noe kan forsvare dette. Ikke noe kan forklare det. Det er bare tragisk.

Her er ingen nestekjærlighet. Ingen.

Men: Dette kan være en av mange konsekvenser av det å ta fra folk framtidsutsiktene, grunnleggende friheter og rettigheter. Israel er en okkupant. Gaza er blitt noe som ligner et gigantisk fengsel der mer enn to millioner mennesker er blitt gitt stadig flere grunner til å mene at de ikke har noe å tape.

At Israel har behov for å forsvare seg mot en motstander som har som formål å tilintetgjøre dem, forstår alle. Men det finnes også grenser for hardt man kan slå tilbake.

Minst 20.000 palestinere er blitt drept og mer enn 50.000 er blitt skadet etter at Israel startet angrepene på Gaza i oktober. Det er selvsagt vanskelig å finne uavhengige og bekreftede tall, men det er innlysende at svært, svært mange av de drepte og skadde er sivile. Ifølge amerikansk etterretning skal Israel ha sluppet 29.000 bomber over Gaza, og mer enn 40 prosent av dem skal ha vært «dumme».

Gaza er et av verdens tettest befolkede områder. Resultatet gir seg selv. Det er katastrofalt og grusomt.

Her er ingen nestekjærlighet. Ingen

Det løser heller ikke noe som helst. Hvor mange palestinere må dø? 20.000 drepte er én prosent av befolkningen på Gaza.

Jeg lever ikke med under en konstant trussel om å få en Hamas-rakett i hodet og det er sikkert lett å sitte tusenvis av kilometer unna og mene at det ene eller andre er løsningen på en konflikt som har vart i flere tiår.

Men det må være temmelig innlysende at jo flere som drepes, jo vanskeligere blir det å finne en løsning. Den barbariske terroren fra Hamas skaper bare mer grobunn for aggresjon fra en stat som opptrer som en undertrykkende aggressor.

Man trenger neppe å elske naboen for at naboskapet skal være brukbart, bra eller fantastisk. Men det blir svært krevende å få til veldig mye dersom man vil ta livet av nabofamilien på den andre siden av hekken.

Sjansen for å lykkes med noe sammen med andre er garantert mye større dersom man ikke bare unner den andre det samme som man selv hadde forventet, men også ønsker at den andre å lykkes.

Slik er det med naboskap i gata eller borettslaget. Som partner, ektefelle eller kjæreste må man ha ønske at den andre må lykkes. Når et firma inngår en avtale med et annet, må hensikten være at begge skal tjene på avtalen.

Det er mange regler som kan være gylne. Og vanskelige å etterleve.

Alle tjener på en større rettferdighet, ville kanskje Jesus ha sagt.

God helg og god jul, Telemark!