“Langøya-deponiet har vært en barriere for teknologiutvikling”

Ekspertutvalget for håndtering av farlig avfall presenterte sin rapport 4. november 2019. «Langøyas kapasitet har fremstått som en barriere for teknologiutvikling og nyetableringer», sa utvalgets leder Ingrid Lorange Riddervold under fremlegging av rapporten. Planene for videreføring av NOAHs virksomhet i Brevik etter at Langøya er fylt opp, er ikke bare en dårlig løsning for Brevik, men er i tillegg en svært dårlig løsning for å komme over i en sirkulær økonomi der avfall blir behandlet som ressurser og kun det som må ut av kretsløpet deponeres.

I 20 år har Norge hatt et problem i horisonten for ressursmessig og miljømessig håndtering av asken fra forbrenningsanlegg nasjonalt og internasjonalt. Nå har Norge store muligheter, for de aktørene som har skjønt dynamikken i møte med disse store utfordringene. Saken gjelder deponiet for farlig avfall på Langøya, der staten overlot driften til Bjørn Rune Gjelsten i 2003. Hullet i den gamle kalksteinskilden til Norcems sementproduksjon på Langøya er nå snart gjenfylt med store mengder basisk flyveaske fra avfallsforbrenningsanlegg blandet med syreavfall fra titaniumdioksid-industrien til Kronos Titan. Siden Gjelsten overtok har, i tillegg, importen av farlig avfall økt sterkt. Begrensninger i deponerings kapasiteten ved Langøya, gjør at sluttstreken for dette deponiet rykker stadig nærmere.

Nåværende drivere har sett for seg å flytte deponiet inn i et annet stort hull etter sementproduksjonen, kalksteinsgruvene i Brevik. En ikke ubetydelig show-stopper er at Norcem ikke tillater etablering av deponi i gruvene fordi de selv har planer om kalksteinsutvinning i overskuelig fremtid.

Langøya har hatt et element av samfunnsnytte, gjenoppfylling av en ødelagt øy. Gruvene i Brevik har en negativ samfunnsnytte som deponi. Fra å være et startpunkt for å produsere varer verden trenger, vil sluttdeponering i gruvene være å skyve problemene med ressurs-sirkulering under teppet. Allerede i dag, men også i overskuelig fremtid, vil det være begrensninger i tilgangen av mange av de grunnstoffene som tas ut av kretsløpet ved dagens deponerings-strategi. Så lenge deponering er rimeligste alternativ, vil ingen ta investeringene i sortering av grunnstoffer og sikre gjenbruk av disse i stor skala. Kun mindre volumer, som faktisk er skadelige, bl.a. organiske miljøgifter, skal i deponier. I tyve år har vi, ikke bare bokstavelig talt, kastet gull (Au) fordi det ikke er rent nok. Men «gullet» er mer enn grunnstoffet Au. Alle jordens grunnstoffer finnes i vårt brente forbruksavfall i mer eller mindre grad, men et grunnstoff som sink (Zn) finnes i så store volumer at det allerede i dag resirkuleres mange steder fordi det er økonomisk lønnsomt. Framover vil stadig flere av grunnstoffene våre være økonomisk lønnsomme å gjenvinne, pga økt etterspørsel etter slike begrensede ressurser.

I dag har klima- og miljøminister Ola Elvestuen arvet et problem fra sine 7-8 foregående ministre, siden ingen har satt i gang utvikling av alternative metoder til NOAHs tradisjonelle deponeringsmetode. Kanskje ikke så overraskende, når en industrifinansiert miljøorganisasjon, interesseorganisasjon for industrien og en industriell investor har brukt sine samlede påvirkningsressurser til å videreføre 20 års praksis med å kaste verdifulle ressurser ned i et hull i bakken. Da er det ikke lett å stå ved siden av hullet og rope: «La oss få overta! Verden trenger nye løsninger».

Elvestuen har møtt innovatører som ber om å få overta. Han har sett vår nasjonale utfordring med forbrenning av forbruksavfall, og en mangedobling av slik kapasiteten internasjonalt. Han er derfor klar over at det ikke finnes hull nok i verden til å fortsette med å bruke NOAH-metoden framover. Mengden flyveaske vil øke i et internasjonalt perspektiv når mer restavfall energigjenvinnes. Derfor satte han ned et ekspertutvalg i april 2019, med mandat å finne langsiktige løsninger, ikke skyve problemer under teppet eller ned i et hull.

Ekspertutvalget ledet av SIVA-leder Ingrid Lorange Riddervold, la fram sin rapport i november 2019, med følgende konklusjon: Lag insentiver og markedsmuligheter for alle som ønsker å utvikle ny teknologi og nye løsninger, ikke oppretthold monopoler. Aksepter overgangsutfordringer hvor import av farlig avfall blir stoppet, og om det skulle bli nødvendig, eksporter norsk farlig avfall i en begrenset periode. Det er både juridisk og kommersielt mulig, men kanskje dyrere i en overgangsperiode. Respekter Norcems nei til å bli påtvunget samarbeid med NOAH om å være endestasjon for farlig avfall, og gi andre investorer mulighet til å få frem sine løsninger i tide til Langøya er full. Slike investorer finnes allerede, og de kan bekrefte at de har egnede arealer hvor lokalpolitikere har gitt grønt lys, de har teknologi til å resirkulere det som kan resirkuleres og at de kan lage trygge fjellhaller som er tette, i motsetning til gamle gruvehull. De bekrefter også de besitter en forretningsmodell som fremmer resirkulering - ikke deponering. For dagens aktører utgjør disse en trussel, eller disruptorer som innovasjonsbransjen kaller slike motarbeidende subjekter.

NOAH og aktørene rundt dem, har siden 2015 sagt at det brenner et blått lys mht. framtidige alternativer til Langøya, slik at beslutning om erstatningslokalitet må tas «nå», dvs. «i går». Nå ligger ekspertutvalgets rapport med bærekraftige konklusjoner på bordet, og de samme aktørene, roper på utsettelse. Elvestuen har nok en gang gitt demokratisk handlingsrom til de som er misfornøyde med konklusjonene. Høringsfristen gikk ut 15. Januar, og Miljødirektoratet skal igjen vurdere innkomne høringssvar fra alle tenkelige aktører som ønsker å stoppe «disse disruptorene». Vi håper og tror at ekspertutvalgets råd til ministeren om å bidra til både styrking, utvikling og eksport av miljøteknologi, og ikke import av farlig avfall, er riktig. Disrupsjon vinner til slutt.

Thor Kamfjord

tidligere utviklingssjef Telemark fylkeskommune

Espen Lydersen

Artikkelen fortsetter under annonsen.

professor i limnologi, Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Rune Nilsen

professor emeritus i Global helse UiB, og tidligere styreleder USN

Bård Stranheim

tidligere direktør Innovasjon Norge Telemark

HASTER, HASTER IKKE: NOAH og aktørene rundt har sagt at det haster å finne erstatning for Langøya, men nå ber de samme aktørene om utsettelse, påpeker kronikkforfatterne. Foto: Per Arne Rennestraum