annonse

En kynisk industri

GISLE ROKSUND
GISLE ROKSUND: Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnmedisin.

De har lurt oss i mange år, legemiddelgigantene.

  • Kommentar

De internasjonale konsernene har jukset med bl.a. forskningsprotokoller som har gitt økt sannsynlighet for at deres egne medisiner viser seg bedre enn andres. Resultater er forfalsket. Positive resultater er blitt hauset opp og negative resultater er dysset ned. En kjent engelsk lege, Ben Goldacre, beskrev dette i den legendariske boka Bad Pharma allerede i 2008.

Samtidig har de bundet til seg leger og pasientorganisasjoner med svære sponsormidler. Internasjonalt har de påvirket en rekke medisinske utrednings- og behandlingsretningslinjer ved lobbyvirksomhet og ved at leger de har hatt på lønningslistene både har ledet og deltatt i ekspertpanelene som har utarbeidet retningslinjene.

De har også stått bak en mengde opplæring av leger og annet medisinsk personell opp gjennom årene. Den norske legeforening tok et oppgjør med dette i 2004 da Landsstyret i Legeforeningen vedtok at tellende utdanning for norske leger skal være uten økonomiske bidrag fra legemiddelindustrien.

Redaktøren av et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrift The Lancet, dr. Richard Horton, uttalte i 2015 følgende: «Mye av den vitenskapelige litteraturen, kanskje halvparten (!), kan simpelthen være usann. Forstyrret av studier med små utvalgsstørrelser, marginale effekter, gale analyser og åpenbare interessekonflikter, har vitenskapen beveget seg i retning av mørke. “

Som allmennlege får jeg lyst til å spørre: hvilken halvpart kan jeg stole på?

Den mangeårige redaktøren av det amerikanske medisinske tidsskriftet New England Journal of Medicine, dr Marcia Angell, sa samtidig: “Det er rett og slett ikke lenger mulig å tro på mye av den kliniske forskningen som er publisert, eller å stole på vurderingen til betrodde leger eller autoritative medisinske retningslinjer.”

Det er harde ord, og det er alvorlig. Men når sant skal sies, har noen internasjonale legemiddelfirmaer den senere tid åpnet sine databaser for uavhengig forskning, slik at forskere som ikke har bindinger til industrien, kan undersøke om råd og anbefalinger som er gitt av produsentene, holder mål. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Legemiddelfirmaene er svære og mektige. Pfizer er firmaet som har størst omsetning I Norge; konsernet omsatte i 2017 for hele 446 milliarder norske kroner. Men samtidig som konsernene tjener svære penger, opplever vi en galopperende legemiddelmangel. I 2018 ble det innrapportert 684 tilfelle av legemidler det er mangel på i landet vårt. Og tall fra Legemiddelverket tyder på at 2019 vil bli et nytt rekordår for legemiddelmangel.

Årsaken til legemiddelmangelen er at de internasjonale legemiddelfirmaene selger produksjonsrettigheter for legemidler de ikke lenger tjener så store penger på, til mindre firmaer. Disse firmaene kan verken produsere eller distribuere like sikkert som de store firmaene. Legemiddelmangelen skyldes nok også noe råstoffmangel og feilberegning av tilbud og etterspørsel. Situasjonen har vært ganske dramatisk for en del kronisk syke de siste årene.

I en tid med økende nasjonal proteksjonisme og truende handelskriger, stiller vi oss som nasjon i en sårbar situasjon ved å være avhengig av leveranser fra land vi i perioder har et nokså anspent forhold til. Det siste vi har hørt om, er at de britiske myndighetene nå har vedtatt forbud mot eksport av livsviktige medisiner ut av Storbritannia. Brexit kan få store konsekvenser for tilgangen på medisiner til norske pasienter. Vi er sårbare.

Helsemyndighetene våre planlegger en bedre beredskap, og de kom med forslag til 29 tiltak i sommer. Men de «erkjenner» samtidig at de grunnleggende sårbarhetene ved dagens internasjonale legemiddelforsyning er «utenfor vår kontroll».

Må vi være så lite ambisiøse? Professor Mette Kalager foreslo i en velskrevet kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening i mai i år å etablere StatMed som «den nye oljen». Med staten som eier vil StatMed kunne kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter, og bruke dette til å bygge opp og videreutvikle norsk kompetanse på området og bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk. En slik konstruksjon vil kunne levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land, og utvikle mye medikamenter som f.eks. utvikle nye antibiotika mot multiresistente bakterier. Og selvsagt trygge legemiddelleveransene til våre egne innbyggere.

Vi trenger effektive vaksiner og medikamenter. Jeg syns Kalagers forslag er godt. Myndighetene bør lytte til henne.

God helg

Gisle Roksund

Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.