Lørdagskommentar: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

Lesere raste og abonnenter sa opp. Men vi hadde gjort det igjen

KOMMENTAR: Vi visste, før vi publiserte, at det kom til å bli reaksjoner.

Omfanget, styrken og – ikke minst – tonen i tilbakemeldingene klarte vi imidlertid ikke å forutse. Saken, som ble publisert den første helgen i februar, omhandlet smitteutbruddet på Sykehuset Telemark i desember og – ikke minst – de fem som døde etter å ha blitt smittet på sykehuset. Strengt tatt var det totalt ni som døde, for smitten fra sykehuset spredte seg til Vinje, der fire personer døde.

Tilbakemeldingene var nokså voldsomme. Vi ble beskyldt for å henge ut de ansatte på sykehuset. At vi skremte folk og skapte angst i befolkningen. At vi forfulgte sykehuset. At det var usaklig og at saken var egnet til å rokke ved tilliten til helsevesenet. Fra nokså mange fikk vi så hatten passet, og vel så det. Meg selv inkludert. Jeg fikk telefoner som var i hårføner-kategorien.

Nokså mange ble rett og slett sinte. Og ville ikke vite av en avis som skrev om dette. Vi fikk flere oppsigelser der saken ble pekt på som den direkte og utløsende årsaken. Akkompagnert av en tidvis fargerik språkdrakt. Nøyaktig hva de skrev til oss får bli mellom oss, men substansen i det var at vi ikke stod særlig høyt i kurs. En del av det gikk på at vi hadde jaktet syndebukker og ikke systemet. Jeg har forståelse av at det ble oppfattet som urettferdig og – om jeg skal være ærlig – en undertone av at det ikke sømmet seg å bringe til torgs kritikk av et sykehus når vi er i en pandemi.

«Vi leter etter syndebukker for å få et slags svar på årsaksforholdet. Det viser seg gjerne at behovet for et svar er viktigere enn sannhetsgehalten i svaret,» skrev sykehusprest Jan Brastein i et innlegg her i avisen. Han skrev om hvordan pandemien «er som skapt for den falske skyldfølelsen og dens trofaste følgesvenn; skammen». Presten skrev at «noen ganger er det en oppgave for oss å leve med spørsmål som vi ikke kan finne gode svar på».

Denne uken kom en del svar, i rapporten fra det som må kunne kalles en «intern gransking» på Sykehuset Telemark. Etter mine begreper er innholdet i denne rapporten langt mer omfattende og alvorlig enn hva vi klarte å synliggjøre i reportasjen i begynnelsen av februar. Rapporten beskriver en omfattende svikt på flere plan.

Det var «vesentlig svikt» i smittesporingsarbeidet for pasienter som hadde vært på sykehuset under utbruddet og «svikt i kommunikasjonen med kommunale smittesporingsteam der disse pasientene var utskrevet».

Ledelsen på sykehuset hadde «ikke en felles oppfatning i ledelsen av når det var et smitteutbrudd, og hvor omfattende smitteutbruddet var» og valgte å ikke varsle kommuner og samarbeidspartnere. «Bred varsling ut til omgivelsene kunne ha begrenset størrelsen på smitteutbruddet,» heter det i rapporten, som også beskriver hvordan pasienter og pårørende opplevde «manglende åpenhet rundt smitteutbruddet» og at «samtlige kommuner opplevde kommunikasjonen og dialogen med Sykehuset Telemark som mangelfull i forbindelse med smitteutbruddet».

De ti kommunene som fikk pasienter fra sykehuset har konkludert med at det var 42 tilfeller av såkalt videresmitte og 500 måtte i karantene. Og altså fire døde i Vinje.

Det er «gjennomgående tilbakemeldinger fra pasient og pårørende er at de opplevde at informasjonen var mangelfull på utbruddsavdelingene». Det stilles spørsmål ved informasjonsflyten fra ledelse til ansatte og om smitteverntiltakene var gode nok. Pårørende og pasienter forteller «at det var kaos-stemning i avdelingen» da utbruddet ble erkjent og pasienter ble isolert. Der flere pasienter beskriver at «de var redde og i total ensomhet» da de ble isolert.

Det mest oppsiktsvekkende er antakelig at sykehuset faktisk ikke hadde en «overordnet plan som beskriver de koordinerte aksjoner som skal iverksettes ved et smitteutbrudd». Det påpekes også at det er «avdekket uklare ansvars og myndighetsforhold mellom linjeledelsen og smittevern» og «ulik forståelse av disse ansvarsforholdene». Da en ansatt rapporterte «raskt til sin leder» om at han eller hun hadde utviklet symptomer etter å ha vært på jobb, men i stedet for å benytte seg av hurtigtester eller teststasjonen som faktisk finnes på sykehuset, ble det «bestemt at den ansatte skulle teste seg i egen kommune». Testen ble tatt halvannet døgn etter at symptomene kom og svaret forelå ytterligere to døgn senere. «Dette førte til en tidsforsinkelse på litt over tre døgn i forhold til hva man teoretisk kunne oppnådd ved rask testing på Sykehuset Telemark,» heter det i rapporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Denne tidsforsinkelsen har åpenbart vært helt katastrofal, og det ble ikke bedre av at det også tok tre døgn fra smitteutbruddet ble erkjent til hele avdelingen var testet. «En betydelig forsinkelse,» skriver granskerne. Hvorfor? Blant annet fordi «det var ikke kjent for smittevernenheten og smittesporerne at» oversikt over pasientforflytninger internt i og mellom avdelinger «fantes i sykehusets journalsystem eller at sykehuset hadde tilgjengelige ressurser til å hente den fram».

Det framstår som nokså åpenbart at opplysningene som kom fram i Vardens sak den første helgen i februar ikke var dekkende for situasjonen. Den fortalte hvordan pårørende og Vinje kommune hadde opplevd utbruddet, men evnet ikke å formidle hvor ille det faktisk var på sykehuset. I vår evaluering av saken er dette et sentralt element. Har vi vært kritiske nok? Sannsynligvis ikke.

Det siste jeg ønsker, er å bygge et forsvarsverk rundt saken vi fikk så mye kjeft for. På ingen måte. Det er snarere naturlig, ønskelig og et helt grunnleggende prinsipp i den offentlige debatten at man er åpen for kritikk av seg selv. Det er åpenbart ingen hemmelighet at en del av kritikken kom fra nåværende og tidligere ansatte på sykehuset. Det er helt greit, men intensiteten i kritikken forbauser meg fortsatt, og sett fra en lokalavisredaktørs krakk er denne saken svært interessant.

For det må være helt innlysende at det er medienes oppgave å også være kritiske til det lokale sykehuset. Selv om det er en pandemi. Og kanskje særlig når man er ti måneder ut i pandemien. Hvis ikke mediene skal kunne sette søkelyset på det lokale sykehuset når så mange blir smittet og dør og konsekvensene for samfunnet for øvrig blir så store, når skal man da gjøre det?

Når sykehuset har gransket seg selv eller når Helsetilsynet (eventuelt) har konkludert i et tilsyn? Flere mener det, på samme måte som at mediene ikke skal skrive om rettsprosesser og straffesaker før «endelig dom» har falt. Dette er en gedigen feilslutning. For ikke å si kortslutning. Det er et stort informasjonsbehov rundt noe som faktisk har skjedd. Hvem skal fortelle historiene til de som føler at «systemet» har begått dem urett hvis ikke vi gjør det?

Dernest, og kanskje viktigst: Hvis det skulle være slik at vi kun kan omtale saker i rettssystemet etter at endelig dom har falt, ting som ikke fungerer på sykehuset etter at Helsetilsynet har konkludert eller etter at folkevalgte organer har fattet vedtak i siste instans, er dette helt i strid med fundamentale offentlighets- og åpenhetsprinsipper i Norge. Jo tidligere en sak blir kjent, jo flere får muligheten til å påvirke og kvalitetssikre at det endelige utfallet blir bra. Vi skriver ikke om rettsprosesser eller forslag fra en kommunal administrasjon fordi det er underholdning. Det er fordi åpenhet om disse prosessene er en kvalitetssikring som, til syvende og sist, gir bedre beslutninger.

I løpet av 2020 var det om lag 300 omtaler av Sykehuset i Telemark i Varden. Mye er helt nøkternt og saksopplysninger, som at en som har vært uheldig og blitt fraktet til sykehuset etter en ulykke. Det har vært mange saker om hvordan sykehuset har rigget seg for å håndtere pandemien og om hverdagsheltene i hvitt som jobber for å holde oss friske. Vi har skrevet om folk som blir født og dør, industriansatte som donerer klubbkassa til barneavdelingen, utbyggingsplaner med sengebygg, akuttbygg og strålesenter og sykehusets forsking på hvorfor kvinner på bygda har høyere forekomst av MS enn andre.

Blant svært, svært mye annet. Dekningen har vært svært mangfoldig. Perfekt og lytefri? Garantert ikke. Men at vi nærmest har som livsoppgave å forfølge Sykehuset Telemark, slik enkelte har vært nær ved å hevde etter den mye omtalte saken, er helt urimelig.

Det vi også har skrevet om, som framstår som svært relevant etter å ha lest sykehusets rapport, er at Sykehuset Telemark, i Helse Sørøst, har klart færrest årsverk som jobber dedikert med smittevern. – Jeg ønsker meg en økning av kompetent smittevernpersonal, sa professor Jörn Klein i saken. – Jeg er ikke sikker på at det er behov for å øke kompetansen, det viktigste er at det er god kultur rundt dette, sa sykehusdirektør Tom Helge Rønning i den samme saken.

Det var klare signaler fra toppen. Og det er alltid de som er på toppen som har ansvaret. For systemet. Det var ikke én bestemt person som hadde en usedvanlig dårlig dag på jobb og som kan få eller ta skylden for utbruddet i desember. Sykehuset Telemark sysselsetter 3000 årsverk og det er, med andre ord, flere tusen ansatte som går på jobb hver da for å gjøre en forskjell. For å redde liv. For å hjelpe andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det kommer de til å fortsette å gjøre. Det er vi alle takknemlige for og vi skal fortsette å skrive om det også. Men når såpass mye svikter som det gjorde i desember, er det åpenbart at det må være noe med systemet. Som fikk konsekvenser. Det skal vi fortsette å belyse. Og det er verdt å minne om at systemet må fungere for at alle de ansatte skal få anledning til å gjøre jobben sin. Som er så viktig.

Om vi hadde laget samme sak en gang til, med samme utgangspunkt? Ja. Det er, tross alt, jobben vår.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen