For andre gang i mitt snart 70- årige liv har tanken på døden blitt aktivert. Første gang var da jeg valgte å være alene om omsorgen for ungene mine. Da var tanken på egen sykdom og død skremmende. Hvem skulle ta seg av ungene? Hvor skulle de vokse opp? Skulle de vokse opp uten mor?

Nå er ungene blitt voksne menn og jeg har vært så heldig å ha en god helse og levd et godt og innholdsrikt liv.

Og jeg har vært så heldig og blitt beriket med et barnebarn som forgyller livet mitt. Og under over alle under: Denne lille gutten på snart tre år skal om ikke så lenge flytte sammen med foreldrene sine fra Oslo til Skien. Og ikke nok med det; han skal flytte bare tre minutter i sakte gange fra huset mitt.

Og da kunne vel denne nyheten kun være en gladnyhet?

Men da kom tanken på døden igjen snikende.

Jeg sitter ofte med kaffekoppen og strikketøyet eller boka mi på terrassen og glor på det lille som skjer i gata mi. En vårdag for et par år siden fulgte jeg med på en dame på min alder som med lette skritt gikk nedover gata. Ti minutter etter kom hun tilbake sammen med en liten gutt. Hun leide den lille fyren med en kjekk caps på hodet. Hun var bestemor som hadde hentet gutten i barnehagen. De hadde god tid og det så ut som de hadde en hyggelig samtale. Det stakk i hjertet mitt. Sånn kunne jeg ønsket å ha det. Lengselen etter et barnebarn i nabolaget ble sterk.

Og så døde denne bestemoren.

Og det er dette som har kommet så sterkt for meg. På den ene siden lykken over at mitt eget barnebarn skal bli en del av hverdagslivet mitt og på den andre siden tanken på at jeg kan bli borte for han. At jeg ikke skal være en del av livet hans. Jeg vil så gjerne være en hverdagsbestemor for han. En bestemor han kan stikke innom når han har lyst. En bestemor som kan hente han i barnehagen og følge med på det han er opptatt av. Fortelle ham historier og finne på ting sammen. Se han vokse opp, begynne på skolen og kanskje på fotball på Skiens Grane eller andre aktiviteter. Se han bli en ungdom.

Vi som har levd en stund og som hygger oss i en aktiv pensjonisttilværelse snakker sjelden om døden. Ikke jeg i hvert fall. Temaet blir bare aktualisert når noen blir syke og dør og da er vi rystet og sjokkert. I det friske og aktive livet vårt holder vi døden på en armlengdes avstand. Vi trener, reiser, er sosiale og prøver å holde oss orientert om det som skjer i verden. Som om livet varer evig. Vi vet at vi alle skal dø en gang, men vi lever som om vi skal leve til vi blir minst 100 år.

Og kanskje skal det være slik?

At vi skal ta for oss av alt det fine livet inneholder og at døden skal være det naturlige punktumet? Og at vi kan planlegge hverdagen så godt vi kan og også legge planer for fremtiden og håpe på en frisk alderdom. Fortsette et aktivt liv så lenge vi kan og være et godt medmenneske.

Døden kan vi ikke planlegge.