Jeg kommer rett fra en klasseromsobservasjon. Det har blitt noen hundre i løpet av de tolv årene jeg har jobbet i PP-tjenesten. Observasjonen gjelder atferdsvansker i småtrinnet, og et fenomen jeg litt flåsete kaller «gutt 8». Tross den generaliserende merkelappen, blir det ikke sagt uten et stort alvor. For det er alvorlig. Først og fremst for gutt 8, og alle elevene gutt 8 representerer.
Vanskene har vært der hele veien så klart, men det er først i 2. eller 3.klasse lærerne går tomme for tiltak, eller tålmodighet. Så hva så jeg i klasserommet? En eller flere elever, gjerne gutter, som ikke klarer å sitte stille, som bråker og får negativ tilbakemelding fra lærer. Og ikke uventet eskalerer atferden når eleven blir korrigert. Men det å sitte stille en avansert handling. Det krever et godt utviklet balansesystem – som utvikles av bevegelse. Så paradoksalt nok må man ha vært i mye bevegelse, for å i det hele tatt kunne sitte stille. Så når det begynner å rasle i armer og bein der nede på pultradene, er det ikke fordi elevene er vrange eller for guds skyld har ADHD. Det er et signal fra barnets hjernestamme om at kroppen må bevege seg.
Jeg går nærmere pultene deres. Ser hva dagens 1. – 4.klassinger holder på med. Det er lange tekster, mye skriving. Øktene er også lange, opptil 90 minutter hos enkelte. Til og med forelesningene på Blindern har hyppigere pauser. Blir noen i overkant rastløse? Selvfølgelig. Er det noen som strever mer med lesing enn andre. Ja, klart det. For egenskaper i befolkningen er normalfordelt. Det gjelder de helt åpenbare tingene som vekt, lengde og IQ. Men også oppmerksomhet, sosiale evner og språklig eller matematiske forutsetninger er normalfordelt.
Men denne variasjonen ser ikke ut til å gjenspeile seg i verken fagene, læremålene eller undervisningsmetodene. Over hundre år etter at lille Marius i Alexander Kiellands roman «Gift» dør mens han resiterer latin, er skolen fremdeles en akademisk disippel, der elevene kneler under teoretiske læremål. Slik favoriserer skolen de teoretisk anlagte, og kaller det inkludering bare de lager oppgaver på et enklere nivå.
Det er en villet politikk, et ønske om å berede grunnen til høyere utdanning. Samtidig mangler vi folk med yrkesfaglig bakgrunn, og elevene rapporterer om økt press og stress. Et problem grunnskolen ikke ser ut til å ville gi en hjelpende hånd for å løse. I stedet er skolen et teppe vevd av snubletråder, der den groveste tråden er forventningen om at læring kun skjer gjennom teori. Vi har kommet langt på mange måter i vårt smarte, tekniske samfunn. Men kan det være at Norge er «det lille landet som glemte at kroppen er fundamentet for læring?»
Vi må gripe for å begripe, sies det. Og det er ikke tilfeldig. I hendene har vi utallige sansereseptorer som sender signaler til hjernen og nervesystemet. Slik er hendene en innlæringskanal, men også en kilde til regulering, noe skolen mener mange elever sliter med. Da er vi tilbake til kroppen igjen, som er helt sentral ved selvregulering. Eleven kan falle til ro, og få tilbake konsentrasjon ved å gå, løpe eller ta knebøy for den saks skyld. Ved å sanse klart, kan man føle klart, og til sist tenke klart.
Det går noen år, gutt 8 er blitt gutt 14. Han sliter i timene og mister motivasjonen. Lærere og foreldre mener han burde bli utplassert på en arbeidsplass. Jeg er for så vidt også enig – i prinsippet. Men eleven har ikke spesialundervisning, ei heller vansker som skal tilsi dette. Derimot lærer han, som de fleste andre av oss, lett ved praktiske oppgaver. Men praktiske fag finnes knapt mer i skolen. Det skjæres ned på gym, sløyd, kunst og musikk. Norsk skole er i ferd med å bli et storhodet akademisk troll, med svak kjernemuskulatur og dårlig gehør. Et troll som ønsker å skrive både gutt 8 og gutt 14 ut av fellesskapet. Elever som trolig ville mestret skolen om den var innrettet mer praktisk.
I stedet blir han stemplet som skoletaper, og tapet startet allerede i første klasse. Men taper han, taper også skolen som dannelsesinstitusjon: som skal hjelpe elevene å «utvikle kunnskap, dugleik og holdninger for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» som det heter i Opplæringsloven. Men hvordan mestre livet, når du gjennom ti år får greie på at det du har å komme med, ikke er verdsatt? Fint at du kan mekke, men du må løse ligninger. Artig at du er knallgod på tegning, men du må bøye verb. Learning by doing, sa Dewey, og snudde seg i grava.
Det er på tide å komme elevene i møte, og ta i bruk handlingsrommet. Søke etter praktiske måter å løse kompetansemålene på. Tverrfaglighet, kreativ- og fysisk læring. Spikke, sage, lime, banke – for å ta en sammenlikning nå i førjulstida.
I stedet for å gi elever individuelle opplæringsplaner, spesialundervisning og diagnoser; gi dem praktisk undervisning. Husk at det er kroppen som lærer, og ikke bare hue!