«Du er mer avhengig av mobilen enn meg»

Det er ikke lett å spå om framtida. For knappe 30 år siden stod det å lese i Dagens Næringsliv at internett er en flopp. Internett var en motegreie som ville dø ut i løpet av et par år.

Så feil kan man ta. Nå er vi påkoplet via mobiltelefonen nær sagt 24/7. «Du er mer avhengig av mobilen enn meg», sa kona mi i påsken da jeg våknet midt på natta og ikke fikk sove fordi jeg ikke visste hvor jeg hadde forlagt den. Jeg roet meg etter hvert og fant den neste morgen.

Skjermen er en tidstyv av dimensjoner. Vi skroller og holder oss oppdatert om all verdens store og små nyheter hele tida. Uforholdsmessig mye tid går med til fjollete «nyheter» om kjente og ukjente personers privatliv.

Store og små går og sitter duknakket over mobilen nær sagt hele tida. Det er skjedd dramatiske forandringer bare de siste årene.

For barn og unge er dette svært bekymringsfullt. Vi gamle har levd et liv uten denne dingsen og vet hvordan vi kan snakke med hverandre og sosialisere.

Professor i sosialmedisin, Steinar Krokstad, gikk ut i media for kort tid tilbake og tok til orde for å vurdere å innføre 16-årsgrense for å få smarttelefon. Han er en av de ledende forskerne på folkehelseprosjektet Hunt ved NTNU i Trøndelag. Han mener det er behov for digitale folkehelsetiltak for å redde unges psykiske helse

Bakgrunnen er at det siden 2010 har vært en alvorlig forverring i ungdoms psykiske helse i de fleste vestlige land, spesielt hos jenter og unge kvinner. Ifølge norske undersøkelser har det vært en dobling av psykiske helseplager blant unge i løpet av ti år. Den amerikanske professoren Jonathan Haidt dokumenterer i sin siste bok «The Anxious Generation» hvordan overgang til en «mobilbasert» barndom sannsynligvis er hovedårsaken til denne forverringen.

Økningen i angst, depresjon, spiseforstyrrelser og andre alvorlige utslag av psykisk uhelse rammer spesielt unge født etter 1995, den første generasjonen som fikk smarttelefon og sosiale medier før de var ferdige med puberteten.

Alle som har barn og barnebarn i denne alderen har erfart hvor «hekta» barna blir på skjermen. Det er nesten komplett umulig å ta fra barn skjerm uten betydelig motstand, skrik og spetakkel. Det skyldes at teknologien er skapt for at vi skal få lyst til å bruke skjermen: all lyd, bilder og farger går «rett hjem» i gledessentrene i hjernen, med blant annet frigjøring av hormonet dopamin som fremkaller glede. Skjermen virker derfor også avhengighetsskapende.

Barn har ikke utviklet filtre som vi voksne har. Derfor tar de inn alle inntrykk ufiltrert. Hjernen jobber på høygir selv om barna ser avslappet ut. Derfor er det rått parti for lærerne i skolen dersom barna har brukt skjermen om morgenen før de er kommet til skolen. Alt blir kjedelig når barna er giret etter skjermbruk.

Sosiale medier av ulike typer er med på å gi barn og unge helt urealistiske forestillinger om hvordan man bør se ut og fungere. Blant annet inneholder mobilen filtre som gjør at speilbildet når en ser seg selv på selfie, er «forskjønnet». Er det da noe rart at mange ikke er fornøyd med utseendet sitt når man ser seg selv i et vanlig speil på badet?

Meningsløse fortellinger om hva som er bra og ikke bra florerer; hva som er sunt og ikke sunt, hva som er normalt og ikke normalt. Slik skapes Generasjon Perfekt, alt skal være perfekt på en gang. Det er selvfølgelig en umulighet.

Såkalte sosiale medier skaper også ensomhet. Man holder seg oppdatert på hva andre gjør og deltar i, men ikke alle inviteres inn. Utenforskap er et økende problem.

Til nå har vi overlatt til foreldrene å sette grenser for skjermbruk hos egne barn. Foreldre har selvsagt ansvar for egne barn, herunder skjermbruk. Men barn og foreldre utsettes for et voldsomt press i retning av skjermbruk.

Jeg mener det nå er tid for å se på felles løsninger på hvordan denne skadelige skjermbruken blant barn og unge skal reduseres. Hvordan vet jeg ikke. Klokere hoder enn mitt må finne løsninger. Professor Krokstad foreslår en aldergrense på 16 år for å få smarttelefoner. Jeg syns det høres rimelig ut, men kanskje andre løsninger vil være bedre.

Ansvaret må i hvert fall løftes til fellesskapet, slik at foreldre ikke blir sittende alene. Det er i år 20 år siden røykeforbudet ble innført i det offentlige rom i fedrelandet, herunder spise- og utesteder. Det ble et ramaskrik, hele utelivet kom til å bli rasert. Trodde noen. Men det tok ikke mange årene før røykfrihet ble helt selvsagt både ute og inne.

Tida er overmoden for tilsvarende tenkning når det gjelder skjermbruk hos barn og unge. Nå må politikerne ta tak både lokalt og nasjonalt.