Hva er det vi er så redde for?

Stendi er Norges største private leverandør av omsorgstjenester. Vi jobber på oppdrag fra kommunene og ser på oss selv som et supplement til det offentlige helsevesen.

Vi her i Nome kommune lever i et lite samfunn og dermed er det naturlig at man ikke kjenner til hvordan det store bildet ser ut. Mange vet nok kanskje ikke nok om hva vi egentlig gjør i privat helsevesen og av den grunn dømmer oss nedenom og hjem. Først litt om min bakgrunn. Min bachelorgrad i sykepleie gjennomførte jeg ved Lovisenberg Diakonale Høyskole i Oslo. En flott utdanning med stort fokus på etikk.

Jeg har vært så heldig å jobbe i Nome kommune, mange år ved Nome sjukeheim. Disse årene var gode lærerike år, som gav meg erfaring for å kunne jobbe slik jeg gjør i dag.

I 2016 startet jeg å jobbe i Aleris Region Sør som etter hvert ble kjøpt opp av Stendi.

Min erfaring som sykepleier gjennom mange år er at samarbeidet mellom offentlig og privat gjennomføres på en utmerket måte, der fokuset fra begges side er tjenestemottaker.

Jeg har jobbet i et to år langt oppdrag hvor kommunen hadde 50 prosent ansvar ( klokka 21-09 ) og Stendi hadde 50 prosent ansvar (klokka 09-21). Dette var et fint samarbeid mellom offentlig og privat. Respekt for hverandre var alltid på plass og ønsket om tjenestemottakers ve og vel alltid stod øverst.

Jeg har jobbet som konsulent og samarbeidet med kommunal hjemmetjeneste. Dette var også et supert samarbeid der fokuset var ønsket om at tjenestemottaker skulle bli ivaretatt på best mulig måte.

Jeg har jobbet i et oppdrag hvor helsepersonalet ikke følte seg trygge nok i palliasjon (omsorg for døende). Rørende vakkert å få oppleve hvor hard kamp det hadde vært i kommunen, for personalet, for å komme frem til denne løsningen. De hadde kjempet med nebb og klør for tjenestemottakers beste.

Jeg har opplevd å komme ut i hospitering der personalet uttrykker stor begeistring over private leverandører. Nettopp på grunn av at de selv ser at tjenestemottaker er i behov av noe annet enn de kan levere. Igjen er det personene som skal ha tjenester som er i fokus, ikke om det er offentlig eller privat.

Jeg har også jobbet for et eldre ektepar som selv betalte regningen. De betaler med penger de har tjent og betalt skatt av. Hvorfor det ikke skal være greit undres jeg over. Dette var også to flotte mennesker som hadde rett til å bestemme selv.

I den andre enden av det, ligger at ved å velge en slik løsning frigis det to plasser ved et kommunalt sykehjem.

Jeg har også jobbet en del i utlandet med lege fra Norge tilgjengelig 24/7. Et flott samarbeid der vi klarte utfordringene helt på egenhånd. I dag jobber jeg i et tiltak hvor kommunene ikke har et tilbud til sine tjenestemottakere. Vi leverer turnuser som absolutt er til tjenestemottakers aller beste. Vi leverer medlever-stillinger der vi jobber flere døgn på rad.

Som medlever er man teamleder og jobber sammen med 12 timers dagvakter. De som jobber disse vaktene er uunnværlige flotte helsefagarbeidere, sosionomer, barnevernspedagoger og pensjonerte politimenn med mye restarbeidsevne. Godt tverrfaglig samarbeid.

Vi medlevere (i mitt tiltak) har kun to overlapper hver uke (mandag og torsdag). Helsegevinsten for den enkelte er at det føles trygt og forutsigbart å ha samme personal i flere døgn på rad.

Jeg har også opplevd at det blir mindre bruk av medisiner fordi tjenester og relasjoner er så gode at de skaper trygghet og stabilitet. Det oppleves også positivt at det er samme personal som observerer helsetilstanden over noen dager. Det er de samme "brillene" som blir brukt. Når kommuner kjøper tjenester av private foretak kan de sette krav til tjenestens innhold og kompetanse i personalgruppa. Det er ofte høyere krav enn det som stilles i kommunale tjenester. Eksempelvis kan kommuner kreve sykepleier/vernepleier til enhver tid i avdelingen. Andre kommuner kan for eksempel kreve 40 prosent høyskoleutdannede. Til framtidige sykepleiere/vernepleiere vil jeg si følgende: Mitt ønske er at nyutdannede sykepleiere/ vernepleiere skaffer seg god erfaring før en går inn i en slik stilling.

En skal være en trygg og rolig person og helsepersonell som plutselig står i en situasjon der liv og helse står i fare. Det være seg i somatikk eller psykiatri. Som medlever kan du bli vekket av våken nattevakt som står i en utfordring og du skal ha nødvendig kunnskap og kompetanse og reagere raskt. Det fortjener alle de flotte menneskene vi er sammen med hver dag!

Så, hva er det vi er så redde for?

Mitt inderlige ønske rundt dette temaet er at vi snart må se på offentlig og privat helsevesen som to gode samarbeidspartnere og ikke som to fiender.