Hvor er alle lærerne, da?

Opplæringsloven og barnehageloven er tydelige på skolens og barnehagens formål. Man kan lese i opplæringsloven om utvikling av kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre egne liv og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet, for å nevne noe. Barnehageloven sier også mye om ivaretakelse av barnas behov for omsorg og lek, at barna skal få utfolde skaperglede, undring og forskertrang. Barnehagen skal anerkjenne barndommens egenverdi og bidra til trivsel og glede i lek og læring.

Alle som jobber i skole og barnehage er, som de fleste andre, omfattet av arbeidsmiljøloven. Her står det også mye bra om den ansattes arbeidshverdag, som skal gi grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon og som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger.

Lærere og ledere i skole og barnehage har valgt dette yrket primært fordi de ønsker å ha en jobb som de opplever som meningsfull og interessant. Undersøkelser viser at det å gjøre en forskjell for barn, unge og voksne er essensielt i valget av yrke. Samtidig vil en lang utdanning selvsagt også gi forventninger om et konkurransedyktig lønnsnivå og arbeidsvilkår som er forenlige med oppgaven.

I Telemark er nå situasjonen kritisk i mange kommuner, og også i fylkeskommunen. I hele det nye fylket vårt melder nå våre tillitsvalgte om store rekrutteringsproblemer. Der hvor man tidligere hadde flere kvalifiserte søkere til ledige stillinger i barnehager og skoler, er det nå nærmest umulig å få tak i lærere.

Samtidig ser vi at søkertallene til lærerutdanningene, både i skole og barnehage, er historisk lave. Totalt er det 21,9 prosent færre som ønsket å starte på en av lærerutdanningene i år sammenliknet med i fjor. Nedgangen i søkningen til barnehagelærerutdanningen er om mulig enda mer dramatisk enn grunnskolelærerutdanningene, for de hadde en nedgang på 25 prosent i fjor, og ytterligere 16,5 prosent i år.

Vi vet at mange barn og elever trenger tett og god oppfølging, og vi vet at skolen og barnehagen er, sammen med familie og hjem, svært viktige i arbeidet med å gi barn og unge en god oppvekst. Mange elever har utfordringer som gir seg utslag i utagering, vold, trusler om vold og generell uro. Denne tendensen ser ut til å bre seg på alle trinn, både i grunnskole og i videregående skole, og særlig i de første årene i grunnskolen.

Så hvor er alle lærerne, da?

Færre unge søker seg til utdanningene fordi de vet at lønnen ikke samsvarer med den lange utdanningen som følger med og de vet at de blir stående alene med store utfordringer mange steder. Mange av de som tar lærerutdanning slutter etter få år i yrket. 40.000 lærere jobber ikke lenger i skolen. Verken lønn eller arbeidsvilkår er lenger interessant, de får i mindre grad brukt utdanningen sin, og det opprinnelige ønsket om å gjøre en forskjell, erstattes med uforsvarlig bemanning og forventninger det er umulig å innfri.

I barnehagen opplever de den samme utviklingen. 18.000 lærere i barnehagen jobber ikke lenger der, og svært få orker å stå i yrket til pensjonsalder.

Samfunnet må satse på skole og barnehage. Vi må satse på barna våre, de er framtida vår. Vi kan gjøre en stor forskjell for dem om vi har nok folk med rett kompetanse som velger dette yrket, og om vi har nok ressurser til faktisk å drive skoler og barnehager etter lovverkene.

Politikere skriver i sine programmer fint om gode vilkår for barnehager og skoler, og flere lærere, men sannheten er at det som gjøres, er å kutte stillinger, for eksempel spesialpedagogstillinger, veiledningsstillinger, styrer- og rektorstillinger, og ikke minst lærerstillinger. Samarbeid skole – hjem/barnehage - hjem er avgjørende for å lykkes. Dette er et arbeid som vi må ha tid og mulighet til å drive. I stedet skal vi altså møte økende uro, vold og psykiske utfordringer med færre kvalifiserte ansatte.

Dette går feil vei. Har vi egentlig råd til en oppvekstsektor?