I lørdagens Varden siterer sjefsredaktør Tom Erik Thorsen meg med et utsagn etter demonstrasjonen utenfor Skagerak sist uke: «Jeg kan skjønne at folk reagerer på en mer voldsom måte enn vi nordmenn er vant til, og har forståelse for at følelsene til folk fra Palestina kan ta overhånd.» Med dette mener Thorsen jeg forfekter «farlig vås» som han kaller det. Er forståelse for sinne, frustrasjon, maktesløshet og sorg farlig? Er det farlig å forsøke å sette seg inn i sinte og potensielt traumatiserte unge hoder? Jeg tror det motsatte. Jeg tror det er farlig vås å IKKE forsøke å forstå. Det er farlig å sitte på sin hvite privilegerte stump å mene bestemt hvordan andre mennesker og okkuperte folkeslag skal agere og reagere når okkupanten som slakter ens folk, inviteres inn i egen bakgård.
«Å forsvare voldsbruk er en linje som er uhyre ugrei», skriver Thorsen videre. I saken redaktøren mener jeg forsvarer vold, står det blant annet: «(Backe) påpeker at han ikke forsvarer slik oppførsel» og «Backe synes det er feil at journalister skal bli hindret i å gjøre jobben sin.» Under denne demonstrasjonen er jeg ikke enig i volden som ble utøvd og jeg forsvarer den ikke. Jeg tror dog det er viktig å forsøke å forstå hvorfor reaksjonene kom som de gjorde.
Å prøve å forstå, og å forsvare, er to helt forskjellige ting. Avslutningsvis, og for å kaste mer bensin på bålet, vil jeg for alltid være uenig i utsagnet "vold er aldri løsningen". Revolusjonær kommunist som jeg er, mener jeg motstandskamp er legitim, og motstandskamp kan i aller høyeste grad være vold.
Å forsvare seg mot en okkupant som begår folkemord, har min fulle støtte.
Lenge leve Palestina!