Se for deg at gutten din på fem år må legges inn på sykehus med hjernehinnebetennelse. Antibiotika er lite virkningsfullt, og det er over 90 prosent sikkert at han ikke overlever. Du får først besøke ham om tre dager – og da er visittiden mellom klokken 15 og 16. Ja, slik var situasjonen for ikke mange tiår siden.
Norges fjerde barneavdeling ved Porsgrunn Lutherske sykehus ble etablert i 1953. På den tiden hadde sykehusene et besøksreglement som oppfordret foreldre til ikke å besøke barna sine. Barna ble forventet å skulle oppføre seg som små voksne. Helsevesenet hadde manglende forståelse og respekt for barns synspunkter og behov.
Mye har heldigvis forandret seg siden den gang.
Tidlig på 1900-tallet døde om lag 8 av 100 levendefødte i Norge. De fleste barna døde av infeksjoner som lungebetennelse og diaresykdommer eller alvorlige epidemier. Frem mot andre verdenskrig falt barnedødeligheten dramatisk i Norge og nedgangen i dødelighet skyltes i liten grad medisinsk behandling. Det er lett å glemme, men nedgangen i infeksjonsdødsfall i denne perioden skyldtes i hovedsak økende velstand, bedre boforhold, ernæring og hygiene. Først under Covid-19 pandemien ble vi igjen minnet på hvor viktig gode smittevernstiltak er for å forebygge smittsomme sykdommer. Da moderne antibiotika behandling startet i slutten av 30-årene, hadde den største nedgangen i dødelighet av infeksjonsrelaterte dødsfall allerede funnet sted.
Da barneklinikken ble etablert i Porsgrunn, hadde spedbarnsdødeligheten sunket drastisk og var nede i 3 barn per 100 levendefødte. De første tiårene etter krigen ble dødsfall på bakgrunn av dårlig hygiene, feilernæring og mage/tarminfeksjoner omtrent borte. I 1970 hadde infeksjonssykdommene også nesten forsvunnet som en vanlig dødsårsak. Med økt velstand ble det også økt søkelys på ernæring. Barneleger, jordmødre og helsesøstre spilte en viktig rolle i informasjon om ammingens fortrinn.
Etterkrigstidens store og avgjørende prosjekt for bedring av folkehelsen ble Barne- vaksinasjonsprogrammet. En forutsetning for programmet var innføringen av offentlig helsestasjonsvirksomhet (1974). Ved at de fleste deltar i programmet, har storparten av disse sykdommen nærmest blitt eliminert i Norge og vi har fått en flokkimmunitet som også beskytter fåtallet som ikke er vaksinert.
Utviklingen av nye medisiner har også kommet barn og unge til gode, men det var først på 2000-tallet at farmasøytisk industri ble pålagt å utvikle legemidler som i styrke og form er tilpasset barns behov. Dette har bidratt til å øke tilgjengeligheten av tilpassede legemidler til barn. Spesielt utvikling av medikamentell smertelindring før og under smertefulle prosedyrer har gjort det lettere å være barn i sykehus.
Den medisinsk-tekniske utviklingen har i disse 70 årene vært formidabel. Frem til 1970-årene ble sprøyter laget i glass. Etter bruk ble sprøyten vasket for hånd og sterilisert. Hadde sprøytespissene bøyd seg eller fått mothaker måtte disse slipes før de ble sterilisert. I dag er heldigvis dette engangsutstyr tilpasset barn og unge i alle aldre.
Før barneavdelingens tid, ble premature barn enten lagt i skoesker oppå en varmeovn eller mer avansert i «glassbokser» med lokk og varmelamper. I dag har vi avanserte kuvøser og høyteknologiske pustemaskiner (respiratorer) og elektronisk utstyr som hele tiden overvåker barnets puls, pust, temperatur, blodtrykk og innhold av oksygen- og kulldioksid i blodet.
Vi trodde det var best at barn ble adskilt fra foreldre. Først på 60-tallet ble en klar over de psykiske påkjenninger og påfølgende psykiske og fysiske skader som følge av at barn ble adskilt fra mor ved sykehusopphold. Barn reagerte med apati, sengevæting, angst og søvn på sykehusenes strenge praksis. Praktiske hensyn og smittevern kunne også spille en rolle for at foreldre ikke var ønsket under sykehusoppholdet. Barn lå ofte på større sengestuer der det ikke var plass til foreldre og det var få velferdsgoder som gjorde at foreldre kunne ta fri fra jobben for å være hos barn i sykehus. Men, heldigvis var det mange pleiere som viste enorm omsorg og fungerte som en erstatningsmor når barnet var innlagt. Barneavdelingen ved sykehuset vårt var heldigvis tidlig ute og praktiserte moderne tanker om å la foreldrene være hos barna.
På 80-tallet var det blitt vanligere at foreldre fikk være med barna, men først på 1990-tallet ble det en selvfølge. Så sent som i 2000 ble retten til å ha foreldre på sykehus gitt i forskrift. Foreldre tar i dag en stor del av ansvaret for pleien og omsorgen av barnet under sykehusoppholdene.
Selv om de fleste akuttinnleggelser på barne- og ungdomsklinikken fortsatt er infeksjoner og luftveissymptomer, har hverdagen endret seg drastisk. Det går lang tid mellom hver gang et barn legges inn for en barnesykdom. Krybbedød ble drastisk redusert da spedbarna ikke lenger blir lagt på magen, og død av alvorlige infeksjoner skjer heldigvis svært sjelden.
I 1997 flyttet barneavdelingen fra Porsgrunn til Skien. Omorganiseringen av Sykehuset Telemark førte til etableringen av en ny barne- og ungdomsklinikk. Ideen var å samle all spesialisthelsetjeneste for barn og unge i en klinikk med forpliktende samarbeid og en stemme til å fremme deres behov og helse.
Dagens behandlingsmuligheter har ført til at barn som tidligere ville dødd, overlever og lever aktive gode liv som voksne, selv om de ofte trenger livslang oppfølging av spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder for eksempel barn født ekstremt prematurt eller med alvorlige hjertefeil, eller barn som rammes av kreft.
Som resten av helsevesenet står barne- og ungdomsklinikken i Telemark overfor utfordringene med mangel på helsepersonell, små og sårbare fagmiljøer og nye og ofte kostbare behandlinger. Om mindre enn 10 år vil det for første gang i Norge være flere innbyggere over 67 år enn under 18 år.
Jeg frykter at fremtiden vil gi oss vanskelige prioriteringsvalg. Det som taler barna og de unges sak er at det er god investering å bidra til gode liv hos barn og unge. Hver eneste krone vi bruker på å behandle barns psykiske eller somatiske helse er den beste investeringen vi kan gjøre, både for det enkelte barn, deres nåværende og framtidige familie, deg og meg og samfunnet for øvrig.