Det haster fordi utviklingen de siste årene har gått i helt feil retning.
Ifølge Vardens artikkel «Virkeligheten i klasserommene» hadde 10 videregående skoler i Telemark allerede ført inn 120 avviksmeldinger ved utgangen av januar. Det er liten grunn til å tro at situasjonen er særlig mye bedre ved grunnskolene i fylket vårt.
Statistikk fra Utdanningsforbundet viser at tre av fire skoler i Norge har opplevd vold mot lærere eller ledere det siste året. Spesielt i grunnskolene er det rapportert om hyppige tilfeller av vold, noe som indikerer et dyptgående problem som påvirker sikkerheten og trivselen til både elever og ansatte. Det er en voksende erkjennelse av at vold og trusler i skolene speiler bredere samfunnsmessige utfordringer, og at dette krever en samlet innsats for å skape tryggere læringsomgivelser.
Dagens skolemiljø er dypt påvirket av paragraf 9A i Opplæringsloven, som med sine gode intensjoner om et trygt og inkluderende læringsmiljø, ironisk nok har bidratt til et markant skifte i maktbalansen fra læreren til elever og deres foreldre.
Dette har utfordret lærerens autoritet, med foreldres krav til tilpasset undervisning og deres økende innflytelse på det pedagogiske arbeidet som ofte setter lærernes faglige vurderinger på prøve. Dette skiftet plasserer lærere i en sårbar posisjon hvor de balanserer mellom å opprettholde kontroll og imøtekomme et spekter av forventninger. Resultatet kan være et klasserom hvor grensene er uklare, og lærerens kapasitet og myndighet til å håndheve regler er redusert.
Lærere kan raskt oppleve seg maktesløse, noe som forsterkes ytterligere dersom de heller ikke mottar nødvendig støtte fra ledelsen. Slike forhold skaper handlingslammede lærere, og underbygger derfor et sterkt behov for en gjennomgang og justering av paragraf 9A i Opplæringsloven. Vi må sørge for å ha et lovverk som sikrer at både elever og foreldres rettigheter ivaretas, samtidig som lærernes autoritet, trygghet og støtte styrkes. Det er ingen motsetning mellom at elevene skal bli hørt og at læreren har makt i klasserommet.
Vi politikere har et ansvar for å styrke lærernes stilling i skolen. Det kan vi eksempelvis gjøre gjennom å gi dem økt myndighet, utvidede fullmakter for bortvisning av elever, anledning til å gripe inn og beskytte seg selv og andre i farlige situasjoner. I tillegg må vi sikre skoleledelsens mulighet og virkemidler til å håndtere og reagere på vold og trusler som skjer i skolen.
I takt med at elever oppmuntres til å utforske og definere sin identitet, observerer vi en nedprioritering av konvensjonelle grenser og regler. Denne utviklingen har ført til utfordringer for lærere som strever etter å opprettholde en balanse mellom å støtte elevers individuelle reiser og sikre et strukturert, respektfullt læringsmiljø. Resultatet er et skolemiljø hvor konsekvensene av handlinger ikke alltid står i forhold til behovet for selvutforskning.
Denne kulturen påvirker ikke bare interaksjonen i klasserommet, men også hvordan elever møter utfordringer og motgang. Når ansvar og konsekvenser nedprioriteres, står vi i fare for å oppdra en generasjon som er dårlig rustet til å håndtere den virkelige verdens kompleksiteter og motsetninger.
Dette kan ikke løses av skolen alene. Foreldre og foresatte må også ta ansvar for å lære barna sine forskjellen på rett og galt, at livet ikke alltid er rettferdig og hvordan motgang kan møtes og overkommes. I tillegg er det nødvendig at foreldre og foresatte involveres i langt større grad i saker som omhandler vold og trusler mot lærere eller medelever på skolen. Det er vanskelig å se for seg at noen synes det er greit at deres barn skaper frykt for eller utøver vold mot andre. Derfor tror vi bred involvering er en del av nøkkelen til å kunne løse utfordringene skolene våre nå sliter med.
Med bakgrunn i den økende volden og truslene i skolen, samt skiftet i maktbalansen i klasserommet som utfordrer disiplin og lærernes arbeidsforhold, understreker vi behovet for en omfattende dialog om fremtidige løsninger. Vi må vende blikket fra et “jeg”-fokus til et “vi”-perspektiv, og gjenopprette tilliten til lærerne, både fra skoleledelsen, foreldrene og elevene.
Forsterket samarbeid mellom hjem og skole, støttet av tydelige retningslinjer og rolleavklaringer, er essensielt for å sikre et trygt og godt skole-/læringsmiljø for alle - både nå og i fremtiden.