Jeg er sikker på at det forsøket på å grønnvaske den grenske profilen, som lokalpolitikere, reklamefolk, næringslivsledere og imagekonsulenter har brukt millioner på de siste årene, greide Bård og co å søle til på et kvarter.
Eller vent nå litt! Er ikke dette noe våre politikere selv har greid?
Så du Debatten i NRK på torsdag, om etableringen av Google i Skien? Det mest fornuftige Hedda Foss Fives fikk seg til å si, var da hun henviste til det gamle visdomsordet om at når krybben er tom bites hestene.
Norsk energiproduksjon de neste femten, tjue årene vil nemlig ikke være stor nok til å kunne dekke industrien og privathusholdningenes behov for kraft. Særlig ikke nå som Google holder på å bygge et gigantisk datasenter i det som en gang var skogene rett utenfor Skien.
Så hva skal vi da gjøre?
Den eneste som hadde et konkret svar på dette, var ordføreren i Skien, Jørn Inge Næss fra Fremskrittspartiet. Han ønsket å bygge atomkraftverk I Grenland. Jo før, jo heller. De andre så også behovet for å øke strømproduksjonen i fremtiden, men på hvilken måte ble knapt nok berørt. Verken av Hedda Foss Five, som har tatt mye av æren for å ha fått Google til Skien, eller av digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung.
Heller ikke Øystein Eriksen Søreide i Abelia, som representerte teknologibedriftene våget å komme inn på dette følsomme temaet.
Naturlig nok. Å snakke om ringvirkninger for næringslivet er kanskje fremdeles populært blant enkelte av velgerne, ikke hva det vil koste i form nye naturinngrep.
Jeg er forresten ikke så sikker på at nye arbeidsplasser, større tilflytting og økte skatteinntekter for kommunene virker så forlokkende på oss grenledninger lenger. Det var kanskje sånn en gang, da vi trodde fabrikkpipene skulle vokse like inn i himmelen, og at store fabrikker og store byer var ensbetydende med stor lykke og stor velferd.
I dag er vi mange som innser at vi ikke kan fortsette på denne måten lenger. Derfor var Hedda Foss Fives argument på Debatten for å få Google til Grenland nesten rørende gammeldags: «Grenland er et område som har hatt kraftkrevende industri i hundre år. Derfor bør de også ha det i fremtiden.»
Logikken er altså følgende: Har vi betalt prisen for tungindustri, forurensning, ensidig næringsliv, støy og helseplager i hundre år, så har vi å fortsette på samme måte. Jeg er selvfølgelig klar over at den nye industrien ikke vil være helseskadelig på samme måte som den gamle, men gitt alle de naturinngrep en slik etablering vil innebære i fremtiden, spørs det ikke om Grenland fremdeles vil fortjene betegnelsen Norges Ruhr.
Det minner meg om en scene fra en Monty Pyton-film, der en fattig stakkar står og slår hodet i en stein så blodspruten står. Hvorfor gjør du det da?, spør en som kommer forbi. Svaret er omtrent som følger:
«Det er sånn vi gjør det her. Og sånn vi alltid har gjort det. Sånn har faren min gjort før meg. Og hans far før han igjen. Og det skal sønnen min gjøre etter meg.»
Retorikken rundt nye arbeidsplasser, investeringer, tilflytting, skatteinntekter, fremskritt og industrieventyr virket fullstendig utdatert. Og noe som med all tydelighet demonstrerte hvor lite fremtidsrettet dette prosjektet er.
Ikke med tanke på de beregninger industrien og næringslivet selv gjør, men med tanke på det likevektssamfunnet det haster med å oppnå, dersom menneskeheten i det hele tatt skal ha en fremtid.
Rett bak den naive begeistring for at selveste Google har forbarmet seg over lille Skien, ligger nemlig apatien på lur. Ikke bare hos de lokale politikerne, men hos så godt som alle deltagerne i debatten, inkludert digitalisering og forvaltningsministeren: Fremtiden vil bli sånn og sånn om vi liker det heller ei, og da trenger vi det og det.
Det er sånn jeg husker det fra min egen barndom i Grenland. Da vi som var unge protesterte mot stadig mer industri, større forurensning og flere naturinngrep var omkvedet alltid:
Det nyttær ikke å stoppe utviklinga!
Utviklingen var ikke noe vi selv var med på å skape, det var et system som dunket og gikk helt av seg selv.
Det mest skremmende ved debatten var tanken om de kanskje har rett: At det eneste vi kan velge mellom når alt kommer til alt, er tre atomkraftverk, vindmøller på hver ås eller å legge de siste fossene våre i rør.
I så fall synes jeg Hedda Foss Fives uttrykk «eventyr» kanskje ikke var helt dekkende for etableringen av Google i Norge.
Det eneste jeg savnet i Nytt på nytt, var at Bård skulle snu seg mot Isalill Kolpus og si: «I den samiske kulturen er dere stolte av reindrift. I vår kultur er vi stolte av rovdrift.»
Innlegget ble først publisert på Tommy Sørbøes facebook-profil, og er gjengitt i Varden med hans tillatelse.