Regjeringen kom nylig ut med en strategi for å rekruttere til lærerutdanningene og læreryrket i Norge, for perioden 2024–2030. Strategien er utarbeidet av Kunnskapsdepartementet i samarbeid med organisasjonene i Nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling (NFLP).

Strategien har fire hovedmål:

  • Lærerutdanningene er attraktive studievalg.

  • Lærerutdanningene har høy kvalitet og er profesjonsrelevante.

  • Alle nyutdannede lærere opplever en positiv overgang mellom utdanning og yrke og får veiledning.

  • Barnehager og skoler er attraktive arbeidsplasser som rekrutterer og beholder lærere.

Få, eller ingen, kan være uenig i de fire målene. Det er veldig bra at regjeringen ønsker å sette søkelys på økt rekruttering til læreryrket. Men gjør de i realiteten det?

Det tar lang tid å utdanne en lærer. Om disse punktene er på plass i 2030, er læreren tidligst utdannet i 2035. Verden, og norsk skole, ser mest sannsynlig ganske annerledes ut i 2035 enn den gjør i dag. Vi må ha på plass en del tiltak lenge før den tid om skolen skal beholde sin kvalitet og være en forlokkende arbeidsplass. Det holder ikke å sette søkelys på å skaffe nye lærere. Regjeringen må også ta godt vare på dem man allerede har.

Vold og trusler er en økende trend i skolen. Arbeidsforholdene til lærere er i dag under press. Både arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjonene bør være enige om at vold og trusler i skolen må vi jobbe målrettet for å bekjempe. Å rekruttere til et yrke der man kan bli utsatt for vold og trusler, er vanskelig, om ikke umulig. På dette punktet synes jeg strategien er ufullstendig og lite konkret.

Utstyrssituasjonen i skolen i dag er på mange steder utfordrende. Slitt, gammelt utstyr og lite hensiktsmessige lokaler. Det er ikke spesielt fristende å bruke fem år av sitt liv til å utdanne seg til en jobb der man ikke har tilgjengelig de hjelpemidlene man trenger i hverdagen. Gode funksjonelle klasserom, frihet til å velge bøker fremfor digitale hjelpemidler, utstyr nok til å drive praktisk undervisning. Listen her er utømmelig. Skal man fri til ungdom for å søke seg inn på en lærerutdanning, må de kunne se at lærere ikke i for stor grad må innskrenke sitt pedagogiske spillerom på grunn av manglende utstyr og lokaliteter.

Tillitsreform var en politisk vind for litt siden. Tidligere utdanningsminister Tonje Brenna snakket høyt og lenge om tilliten til oss lærere. Vi trenger tillit inne i klasserommet. Dette handler om å gi lærere mulighet til å ta egne beslutninger, basert på sin kompetanse og kunnskap om eleven. Jeg savner tilliten til læreren inn i strategien.

Hode og hender. Vi lærere ser at enkelte elever ikke mestrer den tradisjonelle skolehverdagen. En måte å jobbe med dette på er en mer praktisk skolehverdag der eleven kan lære gjennom å gjøre. Dette har lenge vært et politisk signal fra regjeringen som er omforent med arbeidsgiverorganisasjonene. Det må på plass forutsettinger, utstyr og tid for en mer praktisk skole. At vi trenger en mer praktisk skole er det enighet om på begge sider av bordet. Derfor burde dette vært med i en strategi for å rekruttere flere lærere.

Om man ser konteksten de fire hovedmålene er skrevet i, mener jeg de er for passive. Her mangler det politisk vilje til å tilføre skolen mer penger. Det er snart den tiden på året når 18-19 åringer skal søke på videre studier. Om man skal øke antall lærerstudenter, må man bedre hverdagen for de som allerede jobber i skolen.

Å satse på lærere er noe av det viktigste vi gjør for barna våre. Da burde regjeringen legge større innsats i å gjøre læreryrket mer attraktivt, heller enn å by opp til dans med en tam strategi.