Jeg har strikket siden jeg var ei lita jente. Det var besta som lærte meg kunsten og jeg var slett ikke en tålmodig elev. Jeg strevde og var rasende, men til slutt fikk jeg det til. Og jeg har strikket i alle år. Til meg selv og til guttene mine og til barnebarnet mitt. Kofter og gensere, lester og votter, skjerf og luer. Med mønster og i mange farger. Og jeg har stort sett fått det til.

Men nå tufser det seg til. Og det er fordi disse moderne designerne har fått det for seg at alt skal gjøres på nye innviklede måter. Nå skal plutselig alle genserne starte fra halsen og ned og den gode, gamle raglanfellingen har blitt til raglanøkning. Med en forklaring som gjør at jeg må sitte med nesen i mønsteret hver eneste gang jeg skal øke. Til venstre eller til høyre. Forfra eller bakfra, vridd eller rett?

Her kan du lese portrettintervju med Gjertrud Jonassen.

Men så var det sånn at jeg hadde sett en fin genser på Instagram. Det var forresten svigerdatter som først hadde sett den. Enkel raglangenser med et mønster i to farger. Så enkelt at en fjerdeklassing lett hadde fått det til. Trodde jeg.

Jeg bestilte mønsteret på det store internettet og fikk svigerdatter til å skrive det ut. Skriveren i Oslo spydde ut et helt kompendium og jeg ble betenkt. Bestilte garn på opphørssalg i Ålesund og gjorde meg klar til årets påskestrikk.

Men det skulle ikke bli så enkelt. Legg opp med italiensk opplegg, sa den sikkert unge og veldig viktige damen som hadde laget kompendiet. Italiensk altså! Jeg brukte flere timer og en lang tråd for å lære meg kunsten. Finere enn vanlig? Tja. Vet ikke helt. Men moderne.

Begynne med halsen. Javel. Så langt så bra. Så kom vendepinnene. Bruk German short rows, sa den skitviktige designeren. Javel. Nistirret på YouTube for å få det til. Denne tyske varianten skulle forhindre hull i vendingene. Vel, vel. Jeg måtte frem med stoppenåla for å sy sammen noen skikkelig ufikse hull.

Endelige ferdig med de tyske radene. Tyske, altså. Og så skulle jeg fortsette med høyre og venstre, bakfra og foran og det så uregelmessig at hver omgang har sin egen forklaring. Hver omgang! Det er altså 7 (SYV) A-4 sider som skal forklare en helt enkel raglangenser.

Sa jeg påskestrikk? Jeg kommer til å slite ut pauseknappen på fjernkontrollen til TV-en fordi jeg må stoppe opp for hver omgang.

Og det er sikkert mer fiksfakseri etter hvert som genseren tar form.

Det er ikke rart at de unge influenserne blir slitne når de tillater seg å lage noe så klønete.

PS. Jeg vil bare ha forståelse. Ikke en lyd om at tidene forandrer seg og at vi gamle kjerringer må følge med i tiden. Ikke en lyd takk.

Innlegget ble først publisert på Gjertrud Jonassens facebook-side, men er gjengitt i Varden med hennes tillatelse.