Det føles godt nå.

Det er seks år siden jeg dro tilbake til mitt mareritt. Mitt sted hvor tortur mot barnet, ungdommen og den unge voksne skjedde. Her hadde jeg ikke vært på 20 år. Jeg trengte noe. Jeg visste ikke helt hva men jeg trengte hjelp. Jeg ble fortalt at tid leger alle sår men jeg ble skjørere og svakere.

Jeg banket på døren og møtte min overgriper. Jeg som håpet at det skulle gi fred å vise styrke og møte monsteret sto nå å fant meg selv rakne. Hvem var jeg på vei til å bli?

Det hadde vært prøvd så mye. Jeg hadde prøvd terapi, men å stadig dra opp egne opplevelser i ord gjorde at jeg kun satt oppe i hodet å fortalte en historie. Uten å komme noen vei. Det kostet for mye ikke bare psykisk. Dårlig økonomi er ofte en konsekvens av en oppvekst som min.

Jeg ble anbefalt Modum Bad. Men jeg var en enslig og sliten mor i mange år. Uten mulighet til å dra. Lite nettverk er ofte en konsekvens av en oppvekst som min.

Fastlegen henviste til traumespesialist. To år med ventetid og et brev jeg aldri åpnet, gjorde at plassen aldri ble min. Jeg husker jeg gråt når jeg ringte å lurte på om jeg snart kom inn. Svaret var tørt. Det var sent et brev. Jeg trodde de ville ringt.

På legevakten en helg jeg egentlig ikke orket mer, visste legen ikke hvor han skulle gjøre av meg. For jeg kan ikke gå på medisiner, og ingen kan egentlig hjelpe en med PTSD blir jeg fortalt. Som om jeg liksom bare skal leve sånn.

August 2022 kom jeg inn som prøveklient i et opplegg som jeg følte kunne hjelpe meg. Her hadde jeg mitt første selvmøte. Det var forløsende å møte meg selv å starte å nøste i tråder. I gruppe med andre som har opplevd så ufattelig mye vondt, startet nå noe fint. En helbredelse.

Jeg starter så opp i gruppe høsten 2023. Ut denne våren er jeg nok der jeg føler jeg kan gå videre. For en reise i meg selv det har vært. Så fint å ha kunne dra et sted hver mandag. Så godt å ha et sted. Å føle jeg er viktig.

Jeg er ufør, men jeg er også viktig. Jeg har ofte følt meg glemt og forlatt i vårt samfunn. For hva er liksom vitsen når jeg er så skadet og har komplekst PTSD. Jeg fikk en uførhet kastet etter meg. Jeg trengte jo ikke å hastes tilbake i et arbeidsliv. Men jeg er utrolig viktig. Jeg er nemlig en mor.

Etter mitt siste innlegg hvor jeg skriver om politikere på en talerstol forteller at lange ventelister handler om politikere som har gjort feil i over 20 år i denne kommunen, så reagerte jeg. Det å stå og snakke om at ungdom kjeder seg og antyde at forebygging blant barn og unge kun handler om å holde dem i aktivitet, blir feil. Kommunen har enhet for psykisk helse og livsmestring. Denne enheten gjør nå noe viktig. De satser på den viktigste forebyggingen vi kan ha.

For i generasjoner blir traumer overført. Ved å sørge for at de som nå sliter med sine traumer og har barn får hjelp vil være vår beste måte å forebygge at vi får mennesker med nye traumer. Det går nemlig ikke over av seg selv.

Jeg håper at posisjonen i vår kommune nå styrker tilbudet jeg var så heldig å få. Jeg håper at de styrker tilbudet også for dem som trenger rask hjelp. I kriser trenger folk noen raskt.

Jeg håper at de som ikke har nettverk også blir satset på. For tenk å ha et Hermans hus. Det er viktig å høre til. Det er ikke penger å spare her. For det vil koste dyrt å ikke sørge for at mennesker får det så bra som overhodet mulig. Jeg vet en ting. Barna og barnebarna deres vil tjene enormt på det.

Vi er viktige!