Dette svekker balansen mellom kraftproduksjonen og kraftforbruket, så det blir flere og lengre tidsrom med import av til dels dyr kraft. Det fører til nedlegging av industri med stort kraftbehov, som REC Solar på Herøya i Porsgrunn.
Nå har vi vel «valgt bort» også vindkraft på land, så dyr vindkraft fra sokkel til dels langt ute i Nordsjøen gjenstår som mulighet: «Sørlige Nordsjø II» er nytt navn på Lille Fiskebank, som er 150 km sørvest for Lista langt vest i Agder. Der er vanndybden i største laget for bunnfaste vindmøller, så utbygging er avhengig av mye penger til subsidiering.
Avstandene fra Hanstholm på Jylland til Kristiansand i Agder, og fra Hirtshals på Jylland til Porsgrunn i Telemark, er henholdsvis ca. 120 og ca. 180 km. Dermed blir det aktuelt å erstatte to gamle kraftkabler (500 MW samlet kapasitet) inn til Kristiansand med ny kabel inn til Porsgrunn, som kan dimensjoneres for 700 eller 1400 MW kapasitet. Det grøvste alternativet må nok kombineres med et «nedre» og et «øvre» nytt kraftverk mellom Tinnsjøen og Mårvatnet, med pumpeturbiner og 1400 MW samlet kapasitet.
Jammerbugt er del av Skagerrak mellom Hirtshals og Hanstholm, med så liten vanndybde at det er mulig å bygge ut temmelig mye vindkraft der, med moderat kostnad og for eksport til Telemark i Norge. Den importen hit kan betales med eksport av verdifull Mår-kraft, i andre tidsrom med svak vind og lite vindkraft i Danmark.
Slik import og eksport kalles utveksling av kraft. De temmelig lange og grove kablene fra Sirdal til Tyskland og fra Suldal til England er temmelig store investeringer: De må brukes til både eksport og import av kraft, for å bli lønnsomme! Derfor bør det nok bygges også et nedre og et øvre pumpekraftverk med 2800 MW samlet kapasitet mellom Suldalsvatnet og Blåsjø, så mye vindkraft kan importeres fra England og Tyskland, og brukes til å pumpe vann fra Suldalsvatnet opp til digert magasin i Blåsjø.
Jo Heringstad
pensjonist og samfunnsdebattant