Den siste tiden har det adopsjon vært en høyaktuell debatt rundt adopsjon. Noe som er på høy tid da det noen ganger føles ut som samfunnet har glemt «redningsaksjonen» som var rundt adopsjon fra 70 til 90-tallet. Men det siste året har debatten hatt en ensidig og negativ vikling.
Det er ikke før Bufir nylig kom med en varsling med en anbefaling angående en midlertidig stans for alle utenlandsadopsjoner hvor vi som har en positiv erfaring rundt adopsjon har begynt å rope. Må det virkelig gå så langt? Jeg er selv adoptert, jeg ble adoptert fra Filippinene da jeg var elleve måneder gammel – hvor jeg fikk to gode foreldre og en storebror. Etter hvert ble vi en familie på seks.
De første leve årene mine vokste jeg opp i Vestre Slidre før vi satte nesa til Gvarv i Midt-Telemark. Der har vi vært siden og jeg kan melde om at barndommen inneholdt fjellturer, langrenn, søndagsturer, korsang og tradisjoner. Slik folk flest har det i en gjennomsnittlig norsk familie.
En mor som er tryggheten selv, omsorgsfull og lager mat fra bunn av, og en far som er godt reflektert, omtenksom og en god samtalepartner.
I min familie har det alltid vært åpenhet om mitt biologiske opphav. Mamma og pappa har vist meg adopsjonspapirene og latt meg spørre og grave så mye jeg vil rundt dette. Begge to har prøvd å svare etter beste evne.
Personlig har jeg ikke noe å utsette på adopsjonen min, jeg vil påstå jeg står stødig i egen adopsjon og historie. Likevel er det noe sårbart rundt det hele, noe jeg tror er veldig naturlig.
Jeg møtte selv min biologiske mor i London i 2014 da hun bor der. Det ga meg svar på endel spørsmål jeg hadde rundt hvorfor jeg ble adoptert bort, hvorfor hun ikke kunne ta vare på meg og hvorfor ting ble som de ble.
Det fikk meg til å se adopsjonen fra et større perspektiv enn bare fra eget ego. Etter at jeg ble mor selv kunne jeg lettere relatere til at en adopsjon skjer. Selvsagt er det en vanskelig prosess å gå igjennom for den som adopterer bort, men i ung voksen alder skjønte jeg at å gi bort gjennom en adopsjon også var kjærlighet og et ønske om det beste for barnet i den situasjonen hun sto i.
Å adoptere en lang prosess, det er ikke slik at adopsjonsforeldrene bare våkner opp en dag og kommer på at de skal adoptere. Jeg ønsker ikke å utlevere noen her, men det er ingen hemmelighet at å adoptere et barn er en årelang prosess med en hel del papirarbeid, søking og godkjenning både fra Norge og samarbeidslandet som det ønskes å adoptere fra.
Kan ikke vi alle være enige om at adopsjon i bunn og grunn er en god handling?
Det handler rett og slett om et barn som trenger hjelp og to mennesker som ønsker å skape kjernefamilien. Det er et godt alternativ for par som av ulike grunner ikke kan få barn selv. Nei, det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre.
Det siste året så har det kommet podkaster, TV-serier, artikler, leserinnlegg, kronikker og intervjuer som både veier for og imot hva adopsjon handler om.
Dessverre har det meste som har kommet fram det siste året vært en ensidig og negativ framstilling der flere av oss som er adoptert, meg selv inkludert, føler at vi settes i en og samme bås. Alle har ulike historier – og vi er mange som bare har positive opplevelser også. Det kan vi ikke lenger være tause om.
Det føles ikke rettferdig ovenfor oss som er adopterte eller adopsjonsforeldre at adopsjon blir omtalt på denne måten. Jeg skjønner det ikke skaper klikk for media og skrive om en solskinnshistorie, men det er ikke det dette handler om.
Å være adoptert er så mye mer, og som alt annet i livet er det mange berg- og dalbaner. Det er et mye mer komplekst tema enn at det enten er positivt eller negativt.
Når det er sagt så er det viktig å gi debatten et realistisk bilde. Det er ikke snakk om å være takknemlig eller utakknemlig. Det er ikke snakk om at adopsjonsforeldrene skal gå med et evig diplom fordi de har gjennomført en god handling og «reddet» et barn. Det er slik at du ikke får adoptere med mindre ønske om å få barn er der.
I de fleste adopsjonsfamilier jeg kjenner til har det vært full åpenhet om adopsjonen og problemstillingene som dukker opp rundt dette.
Anbefalingen som Bufdir kommer med angående en midlertidig stans i alle utenlands adopsjoner grunnet en gransking hvor det har skjedd illgale forhold i tidligere adopsjoner – så er det snakk om adopsjoner som skjedde for over 30 år siden. Det har ikke vært mer trygt å adoptere enn det er i 2024.
Verden går framover og det gjør også adopsjonsprosessene. Og vil det bli slik at Barne- og ungdomsminister Kjersti Toppe går med på denne stansen kan det få store konsekvenser. For det første så kan ikke foreningene drifte uten aktivitet, for det andre vil det mest sannsynlig skape mistillit til samarbeidslandene Norge adopterer fra. Noe som i verste fall kan skape en frykt for at Norge ikke er et trygt land å adoptere til.
Og for det tredje, hva vil det gjøre med samfunnet hvis Norge som nasjon slutter å adoptere? Hvordan tror dere dette kommer til å påvirke samfunnet? Rasismen? Og hvordan vil vi som er adoptert eller adoptivforeldre bli omtalt da? At vi er barn som er kommet til Norge på juridisk ulovlig vis, og at de foreldrene som har stått i en lang og sårbar prosess har anskaffet seg barn ved å gjennomføre ulovligheter?
Hva med de barna som allerede er satt til verden og trenger hjelp? Som trenger et hjem og et trygt familiemiljø å vokse opp i? Det er ikke er et verdig liv å vokse opp på barnehjem. Hvis ikke velferdsstaten Norge kan gjennomføre utenlandsadopsjoner, hvilke land kan gjøre det?
Det er på tide å ta til motmæle, og ikke la de negative sakene som herjer i media få stå alene. Adopsjon må forbedres, ikke stanses.