Jeg fikk min første jobb som distriktslege på Vestlandet i forrige årtusen. Vi var mange på studentkullet som skulle «ut å tjene folket». Gamledoktoren hadde vært alene lege i bygda i 30 år, alltid «på vakt». Men torsdager spilte han bridge på hotellet, da var det ingen som turte å forstyrre han.

Legekontoret var i et idyllisk gammelt trehus med vakre roser utenfor vinduet. Pasientjournalene bestod av små kort på A6-størrelse med uleselig håndskrift, alle samlet i én skrivebordsskuff.  Pasienthistoriene var ellers samlet i gamledoktorens hode.

Han ville gjerne informere meg om to pasienter. Han anbefalte å legge begge inn på det psykiatriske sykehuset Valen mange mil unna dersom de oppførte seg usømmelig i sentrum av bygda. Andre pasienter måtte jeg selv finne ut av hva jeg skulle gjøre med. Jeg hadde ingen veileder, men min nærmeste overordnede, selveste Fylkeslegen, reiste rundt og hilste på unge leger. Han var på besøk én gang på tre år. Men jeg hadde flinke overleger på sykehuset fire mil unna jeg kunne rådføre meg med.

De første månedene var jeg alene lege i bygda. For å kunne gå på tur med familien i helgene, gikk jeg til innkjøp av datidas minste mobiltelefon. Den måtte bæres i en ryggsekk, og kostet en liten formue.

Alle pasientene kom tidlig om morgenen med niste og kaffe på termos. Kvinnene hadde med strikketøy. Praten gikk livlig, og mange lyttet til samtalene inne på legekontoret gjennom de tynne veggene. Det ble protester da jeg installerte høyttalere på venterommet og jeg styrte musikk inne fra kontoret. Og det ble nesten opprørsstemning da jeg foreslo å innføre timebestilling. Jeg tenkte det var ille at de skulle vente timevis på å komme inn til meg. Men det var det pasientene var vant til og ønsket: å selv bestemme dagen de skulle til legen, samt å høre med andre hva som ellers var skjedd i bygda.

Så gikk det seg til med timebestillinger etter hvert.

Folk var tålmodige. Da jeg en tirsdag kom til utekontoret i nabokommunen, fant jeg en eldre kvinne sittende med begge armene innsurret i bandasje og håndklær. Hun fortalte at hun fire dager tidligere hadde falt fra taket da hun skulle måke snø. Begge underarmene var brukket, og hun hadde svære smerter. Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde kontaktet meg fredag da jeg var på det samme kontoret. Nei, svarte hun. Det skjedde etter at jeg var reist for dagen, og hun ville ikke mase unødvendig på doktoren. Da hun kom tilbake fra sykehuset senere samme dag, hadde hun gips fra overarmen til fingrene på begge sider og måtte ha hjelp til å spise i flere uker.

The Times They are a-changin’, skrev Dylan i 1964. Mye har endret seg på de 45 årene som er gått siden den gang. Det meste til det bedre, heldigvis. Ingen skal vente fire dager på å bli undersøkt for armbrudd. Helsetjenesten kan tilby utredning og behandling av en rekke tilstander og sykdommer vi bare kunne drømme om da jeg startet opp som lege.

Men noe er også gått tapt: Tida til å sette seg ned og lytte, observere, reflektere, se sammenhenger og forstå. Kravene til fastlegene er blitt så mange at man kan miste personen av syne i arbeidet med oppfølging av alle undersøkelser og prøvesvar.

Spesialisthelsetjenesten er med all superspesialisering blitt fragmentert og oppsplittet. Breddekompetanse er en økende mangelvare. Vi opplever en økende grad av privatisering hvor pengesterke kan betale seg ut av helsekøene, mens andre må vente på et offentlig helsevesen hvor ansatte opplever at de må løpe fortere og fortere som i et hamsterhjul.

Markedstenkning og New Public Management har ført til at helse er blitt en vare som kapitalsterke miljøer skal tjene penger på. Også sykehusene skal gå med overskudd.

Det høres unektelig selvmotsigende ut at vi har en legetetthet som ligger i verdenstoppen, mens de ansatte selv opplever at de aldri har løpt så fort som de må nå. Ved siden av dagens krav til arbeidstidsbestemmelser, velferdsordninger og meningsløse dokumentasjonskrav, ligger noe av svaret her: Før kom folk med etablerte plager de ønsket hjelp for.

Nå kommer flere og flere for å unngå framtidig sykdom. Og det er snart ikke grenser for hva vi skal forebygge og som er blitt helsetjenestens ansvar.

Og som salige Per Fugelli en gang sa: «Kroppen er blitt et tempel som skal bygges, renses og holdes hellig. Hver dag må livsstilen foredles og immunapparatet styrkes. Alt skal stå i helsens tjeneste».